En bølge av valg skyller over det afrikanske kontinentet i 2024, med valg i 19 land. Noen valg er allerede avholdt, som i Tsjad og Sør-Afrika. I andre land, som Rwanda, Mosambik og Sør-Sudan, vil valg avholdes i andre halvdel av året.
Dette betyr ikke at demokrati og ytringsfrihet er på frammarsj på det afrikanske kontinentet. I en rekke av de 19 landene er valgene sterkt regulerte av myndighetene, med omfattende valgfusk. Rundt halvparten av valgene vil verken være frie eller rettferdige.
Sivilsamfunnet spiller en viktig rolle i demokratisk utvikling. Et sterkt sivilsamfunn kan bidra til å holde regjeringen ansvarlig overfor befolkningen, samt bidra til utvikling i landet. Stadig flere sivilsamfunnsorganisasjoner er under sterkt press i en rekke afrikanske land med valg i 2024.
Ifølge tall fra Civicus (2023) er handlingsrommet for sivilsamfunnet i Afrika sør for Sahara svært begrenset. I 45 av de 50 landene i regionen rangeres handlingsrommet som undertrykt eller stengt. Det innebærer at det store flertallet av mennesker i disse landene står overfor betydelige restriksjoner når det gjelder å utøve sine sivile rettigheter.
Et eksempel på hvordan sivilsamfunnet undertrykkes i Afrika så vi i Kenya for noen dager siden da flere mennesker ble drept utenfor parlamentsbygget i Nairobi fordi de demonstrerte mot en omstridt skattelov som mange hevder vil forverre den økonomiske situasjonen for vanlige borgere. President Rutu overrasket imidlertid mange ved å annullere skatteloven, en ganske uvanlig snuoperasjon i en afrikansk kontekst. Han forklarte beslutningen med et ønske om å lytte til folkets vilje.
I en situasjon med svekkede sivilsamfunn er det synd at regjeringen i revidert budsjett forslo et kutt på 185 millioner i bistandsbudsjettet. Selv om noen av midlene ble tilbakeført under forhandlingene med SV, er likevel midlene til sivilsamfunnsorganisasjoner svekkede. I en rekke afrikanske land vil dette kunne begrense viktige demokratiske prosesser og ytterligere redusere mulighetene for å styrke menneskerettigheter og ytringsfrihet.
Valget i Rwanda er det første i rekka av valg i andre halvdel av 2024. Den 15 juli går rwandere til valgurnene for å stemme på landets president, men det er lite som tyder på at valget vil føre til reelle endringer. Rwanda har av mange blitt karakterisert som en «afrikansk suksesshistorie», et stabilt land i regionen med høy økonomisk vekst.
Valgapparatet er imidlertid sterkt kontrollert av regimet, og president Kagame «vant» det forrige valget i 2017 med 99 prosent av stemmene. Valget var preget av en rekke uregelmessigheter, valgfusk og begrensninger for opposisjonen. Kagame har nå sittet ved makta siden 1994, og som følge av noen kontroversielle grunnlovsendringer kan han sitte ved makta livet ut.
Rwandas nyere historie er sterkt preget av folkemordet i 1994, der hundretusenvis av tutsier og moderate hutuer ble drept. Etter folkemordet har Kagame og hans parti, Rwandas patriotiske front (RPF), styrt landet med jernhånd.
Kagame har gjennomført et strengt autoritært styresett, hvor opposisjonen har blitt marginalisert og kritiske stemmer har blitt slått hardt ned på. Uavhengige medier er nesten ikke-eksisterende, og journalister som våger å utfordre regimet risikerer trakassering, arrestasjon eller verre. Et eksempel er dødsfallet til den kritiske journalisten John Williams Ntwali som omkom i 2023 under mistenkelige omstendigheter. Myndighetene sa at han døde i en trafikkulykke, men det var ingen bevis for en slik ulykke og rettssaken ble holdt bak lukkede dører, og etterlot mange ubesvarte spørsmål.
Sivilsamfunnet i Rwanda er også under stort press. Det er svært vanskelig for lokale og internasjonale organisasjoner å registrere seg, spesielt de som setter søkelys på demokrati og menneskerettigheter. Regjeringen kontrollerer nøye hvilke organisasjoner som får operere, og de fleste organisasjonene mottar enten midler fra regimet eller er ledet av regimevennlige lojalister. Mange organisasjoner som er kritiske til regimet har enten blitt undertrykt eller tvunget til å flykte landet.
President Kagame har hevdet at «mangel på demokrati ikke er Afrikas største problem», mens andre afrikanske ledere har påstått at demokrati er en vestlig kolonial import. Funn fra Human Development Report i april viser imidlertid at det er stor oppslutning om demokrati blant unge afrikanere.
Samtidig føler to tredjedeler av verdens befolkning, spesielt afrikanere, at deres stemmer ikke blir hørt, selv i såkalte «demokratier».
Dette støttes av en studie publisert av Afrobarometer i januar 2023, som viste at de fleste afrikanere støtter demokrati og ønsker sterkere demokratiske institusjoner. Samtidig uttrykte de unge i samme studie, misnøye med hvordan demokratiet fungerte i deres land, og 82 prosent var kritiske til en form for sterkmannsstyre, slik man blant annet ser i Rwanda.
De siste dagers demonstrasjoner i Kenya viser imidlertid at det, under visse forutsetninger, er mulig å skape endringer. Den omfattende mobiliseringen og bølgen av demonstrasjoner som spredte seg over hele landet, viser at sivilsamfunnet i Kenya kan slå tilbake mot urimelige tiltak fra myndighetenes side.
Det er imidlertid tvilsomt at noe lignende kan skje i Rwanda, med sitt mye mer autoritære regime. Derfor er støtten til sivilsamfunnene i Afrika viktig for kampen for mer demokrati i mange afrikanske land.