adedotun-adegborioye-pVSjlshmGs8-unsplash

Focus on religious actors!

Hvordan er det mulig å overleve sør på øya Madagaskar, der fattigdom, manglende infrastruktur og avhengighet av småskala landbruk er blant hovedårsakene til en stor matkrise? Hva skjer når klimakrisen rammer, regnet uteblir og den kraftige vinden tørker ut og blåser bort jordsmonnet? Ikke minst: Hvordan opplever de lokale situasjonen?

Som forskerteam fra Norge, Finland og Madagaskar, på oppdrag fra VID vitenskapelige høgskole og Universitetet i Helsinki, gjennomførte vi i november og desember 2022 en kvalitativ studie om forholdet mellom nødhjelp og langsiktig bistand, med spesielt søkelys på rollen trosbaserte aktører spiller.

Vi så på lokale aktørers og vanlige folks opplevelse av situasjonen. Gjennom dybdeintervjuer og deltakende observasjon studerte vi hvordan folk lokalt, prester og ledere i den lutherske kirken, samt lokale og internasjonale profesjonelle bistandsaktører, fortolker klimakrisen, og situasjonen på bakken i Ambovombe-området.

Arven etter kolonitiden

Området sør på øya har hatt gjentakende tørke- og sultkatastrofer i over hundre år. Det begynte med at den franske kolonimakten, for å få bukt med den lokale motstanden mot koloniherrenes maktovergrep, satte inn biller som skulle ødelegge kaktusbestanden.

Kaktus-skogene hadde ikke bare vært effektive som et vern mot inntrengere utenfra, de bidro også til å beskytte jorda fra uttørking og erosjon, og fungerte som mat for både folk og fe i en nødssituasjon.

Raseringen av kaktusbestanden på 1920-tallet førte til den første store hungersnøden i området. Siden har det fulgt mange, senest i 2020/2021.

Det vi fant

Intervjuene i fire forskjellige landsbyer i Ambovombe-området viste at situasjonen er langt mer kompleks enn hva man kanskje kan få inntrykk av når man leser FN-rapporter.

De vi intervjuet var utsatt for nokså like rammebetingelser, når det gjelder inntektsmuligheter, klima, infrastruktur og tilgang til ekstern hjelp.

Samtlige informanter fortalte om en sterk økning av kraftig, tørr vind de siste tre årene, som dekker området med sand og fjerner jordsmonn. Likevel fant vi store forskjeller i håndteringen av situasjonen og lokal tilgang til mat. Hva var så årsaken til forskjellene?

I alle landsbyene spilte religiøse aktører og religion en avgjørende rolle når det gjaldt folks evne til å håndtere den krevende livssituasjonen. Noen steder hadde prestene, sammen med de lokalt ansvarlige for diakoni i menigheten, initiert små prosjekter på klimasmart landbruk. Prestene fungerer som rollemodeller og moralske autoriteter i denne konteksten.

Andre steder hadde man satt i gang med planting av kaktusvegger for å beskytte jordsmonnet fra vind og erosjon. I disse landsbyene merket vi langt større motstandsevne og engasjement for fremtiden. Vi så også produksjon av matvarer gjennom småskala landbruk, slik som søtpoteter og kassava.

I andre landsbyer var jordbruksområdene nærmest blitt til ørken. Der ga både innbyggerne og prestene uttrykk for at de ventet på at Gud skulle ordne opp, Gud skulle sende regn, eller at Gud eller FN skulle sende nødhjelp.

Norges nye matstrategi

Nylig la regjeringen frem strategien for matsikkerhet i utviklingspolitikken «Kraftsamling mot svolt – en politikk for auka sjølvforsyning».

Dokumentet viser hvordan regjeringen ønsker å bekjempe sult og øke den globale matsikkerheten. Erfaringene fra Madagaskar viser at dette er et viktig satsingsområde, og at det er nødvendig å forstå lokal kontekst og bygge tiltak på et godt faktagrunnlag.

Gjennom intervjuene med lokale aktører så vi at nødhjelpen kan være nødvendig i perioder, men at det på lengre sikt ikke finnes noen vei utenom styrking av lokal, klimatilpasset matproduksjon. Flere av informantene påpekte også at kontantutbetalinger og matutdeling bidrar til å adressere nøden her og nå, men har negative konsekvenser og virker ofte demotiverende når det gjelder befolkningens engasjement i lokal matproduksjon og utviklingen på sikt.

Som en av informantene sa: «Ingen som får penger på hånda vil satse på å plante trær og dyrke mat.»

«Potetprestene»

På 1700-tallet var den allmenne helsetilstanden i Norge dårlig, og det var områder med matmangel. Prestene hadde da en viktig rolle i samfunnet og ble sentrale aktører for å fremme potetdyrking i Norge for å sikre bedre mattilgang. Dette har gitt begrepet «potetprestene».

På Madagaskar, som i mange andre land i Afrika, spiller tro og religion en viktig rolle i samfunnet. Kirkene er ofte de største sivilsamfunnsaktørene, med nettverk ut over hele landet.

Dette er tilfellet også for den lutherske kirken på Madagaskar, og funnene viser at religiøse aktører kan spille en viktig rolle for å øke matsikkerheten. Samtidig viser funnene også at ikke alle prester er «potetprester», ikke all teologi styrker folks egeninnsats for bedre liv, og at det må forskes videre på rollen til trosbaserte aktører i bekjempelsen av sult.

Trosbaserte aktører er ofte grasrotaktører med stor tillit og gjennomslagskraft i lokalsamfunn.

Når regjeringen nå prioriterer en «Kraftsamling mot svolt» bør samhandling med religiøse aktører i sivilsamfunnet være en naturlig del av dens helhetlige innsats mot sult, og for matsikkerhet gjennom lokal produksjon og satsing på småbønder.

Forskningsprosjektet sør på Madagaskar viser at slike prosjekter nytter, men at det gjenstår mye arbeid med styrkingen av den lokale kompetansen og holdningsendrende arbeid, også blant trosbaserte aktører.