I disse dager blir boken «Trådene i Samfunnsveven» lansert. Den utgis i forbindelse med 500-årsjubileet for lutherdommen, og boken handler om hva reformasjonen har betydd for samfunnsutviklingen og fremveksten av velferdsstaten i Norge, samt for kirker og misjonsorganisasjoners arbeid i det globale sør. Her er det mye å være stolt av.

Nils Ivar Agøy forteller om hvordan først Luther, og deretter Hans Nielsen Hauge, hevdet «det allmenne prestedømme», altså at ingen mennesker står nærmere Gud enn andre – verken i kraft av utdannelse eller stillingstittel. Et viktig resultat av denne tenkingen, var oversettelse av Bibelen og andre oppbyggelige skrifter. Skoler ble også opprettet av disse bevegelsene, og de unge ble oppfordret til selvstendig, kritisk tenkning.  Agøy mener at dette var viktig for å drive Norge videre fra enevelde til demokrati.

Hans Nielsen Hauge understreket også likhetstankegangen, og oppfordret kristne til å engasjere seg politisk slik at de kunne forvalte Guds gode gaver på best mulig måte. Hauge sto for et sosialt opprør mot undertrykkende makt, og da «Konventikkelplakaten», som ga prestene monopol på å lede kristne samlinger, ble fjernet i 1842, vokste tusenvis av indre- og ytremisjonsforeninger frem. Disse skapte stort engasjement, og foreningene ble en viktig skole i demokrati. Agøy skriver at selv om deler av lekmannsbevegelsen hadde noe tungt og livsfornektende over seg, så må man ikke glemme at den i all hovedsak var en positiv drivkraft for demokratisering og modernisering.

Foreningenes arbeid var avgjørende for likhetstankegangen og kampen for sosial rettferdighet i Norge. Kristne foreninger bygde opp skoler, helsetilbud, barnehjem, suppekjøkken, hjem for alkoholikere og så videre, men da sosiallovgivningen kom mot slutten av 1800-tallet, så ga foreningene slipp fordi de så en stor verdi i at det offentlige skulle ha dette ansvaret og sikre like rettigheter for alle.

Dignis Jørn Lemvik forteller videre i boken om hvordan kampen mot undertrykkende makt og likhetstankegangen her hjemme ble til inspirasjon for arbeid også i utlandet. Misjonsforeningene ønsket å formidle, også til folk i det globale sør, at Gud har gitt alle mennesker lik verdi. De startet derfor helsestasjoner, skoler, jordbruksskoler og styrket kvinnenes stilling for å hjelpe folk til et bedre liv. De utfordret urettferdig makt i land der mange led stor nød under makteliten, slik situasjonen hadde vært i Norge bare noen år tidligere.

Den første misjonsorganisasjonen i Norge, Det Norske Misjonsselskap, ble etablert i 1842. I tillegg til misjonsvirksomhet, drev de med diakonalt arbeid. Dette var altså mer enn hundre år før den norske staten opprettet Norad på 1960-tallet for å arbeide systematisk med fattigdomsbekjempelse.

Vi ser fortsatt hvordan utviklingsarbeid drevet gjennom kirkene kan være en svært viktig endringsagent i samfunn. Bare i vårt nettverk, har vi flere eksempler på hvordan religiøse aktører har fått slutt på omskjæring av kvinner ved å stille spørsmålet: «ber våre hellige skrifter oss om å gjøre dette?» Svaret er nei, og dette har i flere tilfeller snudd en situasjon som landets myndigheter uten hell har kjempet for å forandre i flere år.

Det finnes dessverre ikke noen ideologi eller organisasjon som ikke har hatt i seg elementer av maktmisbruk, men misjonsbevegelsen har mye å være stolt av. I forbindelse med stortingsvalget i 2013, kartla professor Jan-Olav Henriksen ved Menighetsfakultetet hvordan de politiske partiene i Norge omtalte religion. Han konkluderte med at religion gjennomgående blir sett på som et problem, som en samfunnsutfordring et moderne samfunn bør befri seg fra. I et slikt debattklima er det viktig at vi minner hverandre og omgivelsene om hvordan kristendommen har bidratt positivt til samfunnsutviklingen – både her hjemme og i det globale sør.