– Vi må være ærlige om hvem som er de virkelige heltene i bistandsarbeidet, konstaterer Matthew Frost.

Frost kan dette med bistand, innsamling og identitet. De siste ti årene har han jobbet som toppleder for den britiske bistandsorganisasjonen Tearfund, som jobber i mer enn 50 land og har over 1000 ansatte. Tidligere i år sluttet Frost i Tearfund, og denne uka var han i Oslo for å delta på Digni, Svenska Missionsrådet og Dansk Misjonsråd sitt arrangement Scandinavian Leadership Encounter under overskriften Space for Grace (rom for tro). Seminaret samlet om lag 30 ledere og mellomledere for kristne organisasjoner fra de tre landene.

– Alt for ofte legger trosbaserte organisasjoner igjen sin tro ved døra. Jeg mener vi må tørre å være tydelige på hvem vi er, sier Frost engasjert til deltakerne på seminaret.

– Begrenser arbeidet

Frost peker på at vestlige bistandsorganisasjoner ikke alltid er helt ærlige om hvem vi er eller hva rollen til giverne er. Han mener vi bør slutte å selge bistandsprosjekter med mantra om at «Hvis du gir penger kan du skape endring! Du kan redde liv! Du betyr en forskjell! Du er helten!».

– Vi må huske at om man legger sammen tilskudd både fra statlige midler, lokale bidrag og andre kan mindre enn 5 prosent komme fra private givere. I humanitært arbeid er tallet kanskje høyere, men i langsiktig bistandsarbeid er det ikke giverne som er heltene.

– Hvordan påvirker det prosjektene at givere tror at de er helter?

– Mer enn vi kanskje tror, slår Frost fast.

– Det begrenser faktisk hva vi kan gjøre. For uansett hva vi gjør må giveren bli helten i historien. Har private givere for eksempel gitt penger til å arbeide med vannprosjekter så forventer de at pengene skal bli brukt på nettopp vann – selv om det ikke nødvendigvis er det største behovet lokalt. Alle er enige i at nøkkelen til bærekraftig utvikling er å ha ekte lokalt eierskap og engasjement. For å oppnå det må vi kanskje også endre historien vi forteller til giverne, sier Frost.

– Det er menneskene som forandrer sine egne liv som er de virkelige heltene, konstaterer han.

– Må være ærlige

Han mener også at organisasjonene må være mer ærlige på et annet punkt:

– De kristne organisasjonene legger alt for ofte igjen «troen ved døra», sier han.

– Verden trenger trosbaserte organisasjoner. Hvis vi ikke tar med troen – hva ekstra har vi da å tilby? Hvorfor kan ikke folk bare gi penger til Redd Barna eller andre organisasjoner? Vi må bruke vår tro til å formidle identiteten til organisasjonene våre. Vi må ikke kommunisere på en kristen, ekskluderende måte, men vi må finne måter som binder folk sammen, forklarer han.

– Men hva er grunnen? Hvorfor vil så få organisasjoner markedsføre seg som kristne?

– Jeg tror vi ønsker å passe inn. Både i den sekulære verden, med myndigheter og med donorer. Men vi glemmer bort at vi har verdens sterkeste nettverk i den globale kirken og troen vår må påvirke hvordan vi jobber. Jeg tror folk flest bare setter stor pris på at man er ærlige om hvem vi er og hvorfor vi jobber som vi gjør, sier Frost.

MENER KIRKEN ER VIKTIG PARTNER

En av deltakerne på seminaret var Dag Håkon Eriksen, internasjonal leder i Normisjon. Han er enig i flere av Frost sine poenger.

– I mange utviklingsland har man måttet opprette to organisasjoner: En kirkeorganisasjon og en bistandsorganisasjon. Det kommer dels av krav fra oss donorer, og dels av nasjonale lovgivninger. Det er uheldig, fordi det svekker kirkens rolle som en viktig endringsagent. Det blir vanskeligere å se endringer på lokalplan, konstaterer han.

På en annen side, mener Eriksen det er sunt med et visst skille.

– Vi må også være ryddige med hvordan vi forvalter skattebetalernes penger. Men vi kan likevel samarbeide med lokalmenigheter. De er gode partnere for å oppnå de utviklingspolitiske målene til den norske regjeringen, sier Eriksen.