For noen uker siden var jeg reporter for en dag på Karl Johans gate i Oslo. Vi skulle spille inn en film som skal brukes i et undervisningsopplegg på videregående skoler. Jeg spurte de berømte «fem på gata» om hvorfor Norge skal gi bistand til fattige land? Uten å ha fullstendig empiri vil jeg tippe at jeg snakket med om lag 20 ulike personer. Og det manglet ikke på meninger om norsk bistand.

Positive til bistand – tror ikke på resultatene

For det første ender altfor mye av pengene opp i hendene på mektige diktatorer i Afrika. Eller på kontorene til norske bistandsorganisasjoner, og det er nesten like ille. For det andre må bistanden organiseres bedre. Man kan ikke bare øse ut med penger til landsbyer, men vi må gi «hjelp til selvhjelp». Vi må bruke organisasjoner vi kan stole på. Pengene kan ikke lenger smuldre opp i korrupsjon, som de gjør i dag. Jeg klarte heller ikke å spore opp en eneste person som mente at Norge ikke skulle gi bistand. Fordi vi har overflod av penger, fordi det er viktig å hjelpe andre og fordi vi blir mindre selvopptatt av å gi 1 prosent av alt vi tjener til verdens fattige.

Dersom folk mister troen på resultatene, vil vi ikke lenger prioritere bistand når oljeinntektene svikter.

Forskning peker på de samme tendensene som vi ser på gata: Folk flest er positive til at Norge skal gi bistand. Siden 70-tallet har andelen positive til bistand ligget stabilt på mellom 70 og 90 prosent av den norske befolkningen. De ferskeste tallene fra 2013 peker imidlertid på en negativ trend: Stadig færre tror at tror bistanden gir gode resultater. Og hardest dom feller folket over den langsiktige bistanden. Bare tre av ti tror denne gir gode resultater, mens omtrent halvparten mener humanitært arbeid gir gode resultater.

Med andre ord: Vi er svært positive til norsk bistand, men vi tror ikke den gir resultater. Det tyder i så fall på at bistandsbransjen står overfor verdens største omdømmeproblem. Dersom folk mister troen på resultatene, vil vi ikke lenger prioritere det når oljeinntektene svikter. Det bør høstens budsjettdans være et levende eksempel på.

Må bedre resultatkommunikasjonen

Den såkalte «bistandsbransjen» (som i seg selv er et ord som bygger opp under fordommene) har ikke maktet å kommunisere de enorme omveltningene i arbeidet de siste ti­årene. I de nærmere to årene jeg har jobbet med bistand på heltid har jeg ennå ikke hørt et fnugg om at pengene skulle ende opp i lommene på mektige diktatorer. Jeg lover.

Jeg kunne lagt frem haugevis med dokumentasjon som ville tilbakevise påstanden om at pengene ikke kommer frem.

Jeg har aldri sett de store korrupsjonssakene som folket snakker om. Jeg har imidlertid sett et nesten sykelig fokus på antikorrupsjon og et enormt arbeid for å granske pengestrømmene. Jeg tør påstå at det finnes ikke en post på statsbudsjettet hvor pengene er bedre kontrollert enn post 160, kapittel 70 – bistand til sivile samfunnsorganisasjoner. Og pengene ender heller ikke opp på kontorene til de norske organisasjonene. Vi bruker ikke penger i Norge før vi tenker to, tre eller fire ganger over det.

Jeg kunne lagt frem haugevis med dokumentasjon som ville tilbakevise påstanden om at pengene ikke kommer frem. Men til syvende sist er det følelser, ikke fakta, som endrer folks holdninger. Derfor er det på tide at både bistandsorganisasjonene, Norad, FN og hele «bransjen» tar arbeidet med resultatkommunikasjon på alvor. Like engasjerende som vi forteller om hvorfor vi må gi til fattige land, må vi også fortelle om resultatene i landene der vi jobber.

Verdens fattige har nemlig ikke råd til at vi lar være.

Teksten er skrevet av kommunikasjonsrådgiver Sigbjørn Kiserud, og ble først publisert i Dagsavisen.