Tekst: Kristin Wennemo Malmin,  Agenda 3:16 Foto: privat

Bildetekst: Einar og Reidun mottar lykkeønskninger fra Sonam Gyamtsho, daglig leder i Disable Persons Assosiation of Bhutan (DPAB), et prosjekt Normisjon er engasjert i.  Foto Privat

I desember dro Reidun og Einar Kippenes til Bhutan for å delta i feiringen av landets nasjonaldag. I november hadde de fått invitasjon fra kongehuset i Bhutan, med en beskjed om at Einar ville få en utmerkelse på nasjonaldagen, uten at de visste hva det var.

– Vi dro i hui og hast, og var veldig spente. Da vi landet på flyplassen i Bhutan fikk vi en overraskende mottakelse. Vi ble ønsket velkommen som kongelige gjester av en representant fra utenriksdepartementet. Etter en samling i VIP-rommet på flyplassen ble vi kjørt i en lekker bil til hovedstaden, forteller Reidun da vi møter ekteparet til en prat hjemme i deres egen stue i Ski, Akershus, i begynnelsen av januar. Inntrykkene fra turen er fortsatt sterke.

– Dagen etter gikk turen til Haa, et distrikt lengst vest i landet, der seremonien skulle foregå. Einar og andre måtte igjennom en generalprøve, for alt måtte gå prikkfritt dagen etter, forklarer Reidun.

Seremonien

På selve nasjonaldagen var flere tusen mennesker samlet. Einar var kledd i bhutanesisk nasjonaldrakt, og da navnet hans ble ropt opp, ble han fulgt opp en lang og bratt trapp der kongen ventet. Einar hadde fått nøye beskjed om hvordan han skulle oppføre seg i møte med kongen. Han bøyde seg dypt, så ned i gulvet, og da han løftet hodet, vinket kongen ham frem. Etter å ha fått utmerkelsen, skulle han rygge bakover i respekt.

– Jeg måtte passe meg så jeg ikke falt ned den bratte trappa, smiler Einar.

Han var en av fire europeere som fikk Kongens gull denne dagen.

– Hvordan opplevede du alt dette?

– Ganske uvirkelig, magisk og en veldig god og sterk opplevelse. Litt som å bli satt tilbake til en annen tid.

– Det var høytidelig, og en store ære for oss begge og saken vi har jobbet for at kongen ville gjøre dette, fortsetter Reidun.

Da ekteparet senere kom tilbake til hovedstaden Thimpu, ble kontoret til DPAB (Disabled Peoples Association of Bhutan) et naturlig møtepunkt for mange som hadde fulgt begivenheten på TV med overraskelse og glede.

Senere fikk de møte 11 personer som tidligere hadde vært elever ved blindeskolen.

– Vi møtte dem på et spa, der noen av dem jobbet. En av dem holdt en lang tale. Alle gav sjal, som er vanlig å gjøre når en gratulasjon overbæres. Dette ble en stor opplevelse for oss – det å møte synshemmede som stod på egne ben rent økonomisk, og som hadde sin bakgrunn fra blindeskolen i Khaling, forteller Einar.

Reidun legger til at de synshemmede gav uttrykk for hva blindeskolen hadde betydd for deres situasjon – at den hadde gitt dem muligheten til utdanning og arbeid.

– De synshemmede så vel som de funksjonshemmede generelt og de som arbeidet for deres sak, gledet seg over medaljen. Det var dette som gledet meg aller mest. De anså denne medaljen som en anerkjennelse for seg selv i samfunnet, sier Einar.

Rektor ved blindeskolen

Reidun og Einar Kippenes kom til Bhutan i 1972. I februar 1973 ble Blindeskolen National Institute of Visually Impaired startet opp. Det var bhutanesiske myndigheter som hadde utfordret Santalmisjonen til å gjøre en innsats for blinde i landet. Einar Kippenes var den første rektor ved skolen, noe han var frem til desember 1981. I 1986 ble skolen nasjonalisert. Mange år senere fikk Einar invitasjon fra en tidligere elev ved blindeskolen om å bidra til at blinde i Bhutan skulle få dataferdigheter. Einar tok utfordringen med til Normisjon og datafirmaet MediaLT, og i 2007 startet et nytt samarbeid som har ført til at synshemmede i landet har fått opplæring i IKT.

– Hva var det beste med årene dere hadde i Bhutan?

– Før vi flyttet til Bhutan, var jeg et halvt år på college i England, der jeg ble satt inn i en opplæringsmodell for lærere fra u-land som skulle undervise synshemmede. Halvåret gav meg innblikk i at det blir viktig at de blinde får en basis for et verdig liv, forteller Einar.

Da han kom til Bhutan, visste han med seg selv at målet måtte være at synshemmede kunne få opplæring og et grunnlag for et liv som ville bli respektert av omgivelsene, og som gav dem selvtillit til å stå på egne ben. At de kunne bli produktive samfunnsborgere på lik linke med andre.

– Da de synshemmede lærte seg abc i punktskrift, og da de skjønte at de hadde kunnskap som kunne måles med de seende på skolen ved siden av, så fikk de selvtillit. For meg var dette det aller beste som skjedde. At de skjønte at undervisningen var til deres eget beste, og at de utnyttet den til fulle, forteller Einar.

Straff å være blind

Reidun hadde ansvar for internatet ved skolen, samt noe undervisning.

– En utfordring i å undervise blinde i Bhutan, var at i den buddhistiske tradisjon var det å være blind en straff. Dessuten hadde de aldri blitt stilt krav til hjemme, for en blind kunne jo ikke lære noe. Det var argumentet vi møtte da vi skulle hente elever til skolen – «Hva har dere tenkt å gjøre med barna våre – de kan jo ikke lære noe?», ble det sagt, forteller Reidun.

– Særlig husker jeg en elev som stadig sa «dette er for vanskelig, dette kan jeg ikke». Den dagen han sa: «Det høres vanskelig ut, men jeg vil prøve,» tenkte jeg – nå er nøkkelen på plass. Det å møte vilje til å prøve på tross av utfordringen, ble sterkt for meg, deler Reidun.

Hun har også satt spor etter seg i landet gjennom et veveprosjekt, som etter hvert gav over 50 kvinner fast arbeid.

– Da vi skulle hjem, skrev vi brev til departementet om disse arbeidsplassene, noe som endte opp med at det ble etablert et vevesenter i Khaling. Det er fortsatt i drift, og nå er det morsomt å gå i hovedstaden og finne igjen noe av designet vi laget på 70-tallet i butikker, forteller Reidun.

Hun kjenner stor glede over å ha bidratt til å skape arbeidsplasser.

– Hva var det tyngste gjennom årene i Bhutan?

Det blir stille noen sekunder, før Reidun svarer med få ord:

– Å miste et barn.

Lille Arild døde bare to år gammel, etter en trafikkulykke i 1973.

– Vi sitter med den samme spørsmålsstillingen som mennesker i Norge kan ha når noe sånt skjer, sier Einar.

– Hva er meningen med dette når vi er her for å tjene Guds rikes sak? Det spørsmålet har jeg aldri fått svar på. Men jeg tror kanskje det var med på å bygge en bro til lokalbefolkningen, for det var ikke uvanlig for bhutanesiske kvinner å miste barn. De døde av dehydrering, feilernæring og sykdommer.

På forrige tur Reidun og Einar var i Bhutan, besøkte de gravstedet. De oppdaget til sin glede at det nylig var plantet en hibiskus-hekk der det ikke lenger var et steingjerde.

– Gravsteinen, som består av et støpt kors, har jeg tidligere skrubbet med stålbørste og malt hvitt, og teksten er ført på med svart maling. Nå hadde det begynte å gro mose og bli stygt. Jeg spurte rektor på blindeskolen om det var mulig å få det malt på nytt. Jeg var spent på hva han ville svare, men han tok utfordringen på strak arm, og det skulle ikke koste oss noe. Han hadde en ubetinget vilje til å gjøre en handling som for ham måtte være fremmed, for det står jo et skriftsted der på korset – under data for fødsel og død, er det skrevet Jesus said: I am the way, the truth and the life, forteller Einar.

Fakta:

• Reidun (73) og Einar (76) Kippenes
• Bor i Ski, Akershus. Utdannet lærere.
• Har fire barn som lever og ett som døde i Bhutan. Ni barnebarn.
• Har til sammen vært ti år i Bhutan for Santalmisjonen (nå Normisjon), fra 1972 til 1981. Før det var de lærere ved Den norske skolen i India i fire år.
• Reidun og Einar var engasjert ved blindeskolen National Institute for the Visually Impaired i fjellandsbyen Khaling, Bhutan, i ti år. Reidun som leder for internatet og som timelærer, Einar som rektor.
• Har vært engasjert i Bhutan også i løpet av de siste ti årene, blant annet ved å bidra til at IKT for blinde har blitt et akademisk fag i Bhutan. Fra 2014 har han vært rådgiver i prosjektet Organisasjonsutvikling for stiftelsen Disabled Peoples Association of Bhutan (DPAB), som er finansiert av Normisjon og NORAD.
• 17. desember 2017, på landets 110de nasjonaldag, fikk Einar Kippenes Kongens fortjenestemedalje i gull for sin betydelig innsats for arbeidet for de synshemmede i landet.