– Det er ikke uten grunn at NRK i 2004 kronet «dugnad» til Norges eget nasjonalord; frivillighet og organisasjonsliv er godt forankret i vår identitet. Misjonsbevegelsen og arbeiderbevegelsen står som to pilarer i norsk historie, med sterkt preg av idealistisk og frivillig engasjement.

Også i våre samarbeidsland har sosiale bevegelser og sivilsamfunnet vært viktige endringsagenter og samfunnsbyggere. Norske sivilsamfunnsorganisasjoner har gjennom sine partnere i utviklingsland bidratt til å bygge sterke sivilsamfunn, som er den overordnede målsetningen for bistandsstøtte gjennom norske sivilsamfunnsorganisasjoner.

Sivilsamfunnsorganisasjonene har hatt sin plass som en tredje aktør mellom stat og marked, ikke minst som et avgjørende supplement og korrektiv som muliggjør en god, demokratisk utvikling.

Hva er sivilsamfunnets rolle?

I høst var imidlertid like før det sa stopp. Med et pennestrøk ville regjeringen kutte to tredeler av støtten til de norske sivilsamfunnsorganisasjonenes bistandsarbeid. Takket være iherdig jobbing fra samarbeidspartiene og regjeringen ble hele kuttet til sist reversert.

Vi «vant» høstens politiske thriller, men jeg frykter dessverre det var et politisk frampek om en ønsket nedskalering av arbeidet som gjøres gjennom sivilsamfunnskanalen. Nå står det norske sivilsamfunnet overfor en nødvendig og vanskelig debatt: Hva er sivilsamfunnets rolle? Hva betyr det egentlig å styrke sivilsamfunn i Sør? Og hvordan gjør vi det best?

Vi må verdsette at sivilsamfunnene er en nødvendig aktør.

Norsk sivilsamfunn har, gjennom sine partnere, i årtier rapportert inn gode resultater som passer som hånd i hanske med regjeringens satsningsområder. Et sterkt resultatfokus har imidlertid gjort oss ufokuserte på ett av våre viktigste innsatsområder: Å styrke sivilsamfunnet i våre samarbeidsland.

Tjener giverlandene

Gjennom å jobbe i prosjektperioder på tre til fem år, har vi innrettet våre prosjektdesign på en måte som først og fremst tjener myndigheter og organisasjoner i giver-landene. Når det overordnede målet er å styrke sivilsamfunn i sør, lar det seg sjelden måle i løpet av tre år.

Fremfor å jage etter penger til bistandsprosjekter, må vi spørre oss hvilke typer sivilsamfunn vi vil være med å bygge.

Viktige trekk ved gode sivilsamfunn er tross alt ikke å skrive gode søknader og rapporter. Dersom vi ønsker sterke sivilsamfunn må vi først og fremst bidra til å styrke organisasjoner som er ansvarlige overfor sine medborgere, ser landets problemer, utfordrer makt og aktivt søker samarbeid for å bedre sine medborgeres livsvilkår og livskvalitet.

Vi må altså verdsette at sivilsamfunnene er en nødvendig aktør, som ikke for enhver pris skal inn i våre resultatrammeverk og etterlever våre skiftende bistandspolitiske prioriteringer.

Trenger mer ærlig bistandsdebatt

Tematikken er kjent både for giverland og sivilsamfunnsaktører. Vi opplever at vi er en del av et system som lydig opprettholdes av begge parter.

Derfor er det på tide å vekke opp en ny og mer ærlig bistandsdebatt. Fremfor å kjempe for vår eksistens må vi spørre oss hva lokalsamfunnet trenger og hvordan vi best kan styrke sivilsamfunn i Sør. Fremfor å jage etter penger til bistandsprosjekter, må vi spørre oss hvilke typer sivilsamfunn vi vil være med å bygge.

Med dagens systemer står vi i fare for å redusere vårt eget og sivilsamfunn i utviklingsland til utførere av ulike lands bistandspolitikk.

Vi har sakte, men sikkert blitt så opptatte av å tilpasse oss finansieringskanalen og de bistandspolitiske føringene, at vi på veien har tappet syne av deler av vår egen berettigelse som sivilsamfunn.

Det er en farlig utvikling.