MENY

Steik vafler og selg lodd – for demokratiets fremtid!

Vår tradisjonsrike frihet til å engasjere oss i misjon og kristent arbeid har formet landet vårt. Det er en frihet vi må hjelpe andre å tilkjempe seg. Samtidig må vi vokte oss for ikke å miste den selv.

Hjemme på nattbordet har jeg for tiden Sigbjørn Ravnåsens bok om Hans Nielsen Hauge. Det er en fasinerende beretning. I tillegg til å være den omvandrende predikanten med strikkepinnene og en nytenkende gründer, var Hauge en av sin tids viktigste bidragsytere i å bygge «sivilsamfunnet»

Dette er kanskje ikke et veldig catchy ord, men i min bransje brukes det mye. Når noen spør meg hva som er viktig for Digni og våre medlemsorganisasjoner, er dette ofte noe jeg trekker frem: «Vi styrker sivilsamfunnet».

Deg og meg

Og her må jeg presisere at «sivilsamfunnet» ikke en motsats til «politiet» eller «militæret», som enkelte kan finne på å tro. Det er betegnelsen på alt vi driver med av frivillige aktiviteter, deltakelse i klubber, organisasjoner og foreninger, som ikke er drevet av staten. 

Det er deg og meg når vi engasjerer oss i ungenes fotballag, i misjonsgruppen eller bedehusstyret. Og vi tenker kanskje ikke over det der vi står og steiker vafler til inntekt for skolekorpset eller selger lodd for Frikirken, men vårt engasjement er helt nødvendig for demokratiet vårt. Et fritt og levende sivilsamfunn balanserer statsmakten og viser de som styrer hva ulike grupper i samfunnet mener og vil. Uten det, utfordres demokratiet.

Et folk i bevegelse

På Hans Nielsen Hauges tid var Danmark-Norge et autoritetsstyrt land med store sosiale forskjeller. Det var blant annet forbudt for ulærte mennesker å holde kristne møter. Hauge brøyt loven og bidro til at vanlige mennesker begynte å organisere seg på nye måter, engasjere seg i samfunnsliv og kritisere makthaverne. 

Utover 1800-tallet vokste så de store folkebevegelsene frem, slik som arbeiderbevegelsen, avholdsbevegelsen og misjonsbevegelsen. Enkeltmennesker innså at de sammen var sterke nok til stå opp mot staten og få gjennomslag for sine kampsaker, være seg arbeidernes rettigheter eller viktigheten av å bringe Guds ord til de unådde. Mange av Dignis medlemsorganisasjoner, deriblant NMSNLM og det som siden ble Normisjon vokste frem på denne tiden, og gav kristen-folket viktige stemmer i det norske samfunnet.


Frihet under press

Når jeg sier at Digni bidrar til å «styrke sivilsamfunnet» i fattige land, er det ikke alle som skjønner hva jeg mener. Men det er noe av det viktigste vi gjør. Våre medlemsorganisasjoner er en slags «Hans Nielsen Hauger», som hjelper folk til å organisere seg, formulere egne behov og kjempe sin egen sak overfor myndighetene. 

Og dette arbeidet har ikke blitt mindre viktig de senere årene. Like før julen 2018 presenterte paraplyorganisasjonen Civicus rapporten «People Power Under Attack», som konkluderer med at sivilsamfunnet trues i hele 111 av verdens 196 land. I stor grad handler det om at man beveger seg bort fra idealet om demokrati og deltakelse, og at makthavere undertrykker og begrenser ytinger de ikke liker.

Også hos oss.

Her i Norge trues sivilsamfunnet av andre krefter. Som Håkon Lorenzen påpeker i sin bok «Moraldannende kretsløp», har staten i stor grad overtatt oppgaver som tidligere ble utført av sivilsamfunnet. I misjon- og bistandssammenheng handler det om at det sivile engasjementet gradvis har blitt profesjonalisert, andelen statlige midler har økt og med dem også føringer for bruk og prioriteringer. Om misjon og bistand ender opp som redskaper for staten, er vi ikke lenger frie. 

En annen trussel er at samfunnet har blitt mer individualistisk. I stedet for å engasjere seg for de store, felles sakene, spør man i større grad hva man selv får ut av å engasjere seg. Man vegrer seg for å ta på seg ansvar eller forplikte seg, man vil heller kjøpe seg fri fra dugnaden enn å klippe hekken en fredag etter jobb.

Kjemp for kampen

Dette er skumlere enn det høres ut. Om vi slutter å engasjere oss, enten fordi vi tror staten ordner opp eller fordi vi har nok med vårt eget, mister vi denne uvurderlige motvekten til det offentlige. Min oppfordring er derfor at vi må være oss bevisst den makt som ligger i engasjementet vårt

Delta i organisasjonene. Bli fadder. Jobb frivillig. Støtt opp under sivilsamfunnet her i Norge og hjelp oss å bygge sivilsamfunnet i andre land. Kanskje vil det komme nye, felles kampsaker i fremtiden. Når jeg ser ungdom som streiker i gatene for miljøsaken, tenker jeg at de kanskje finnes allerede. Men vi må også kjempe for denne retten til å organisere oss – og for sivilsamfunnet.