I statsbudsjettet legger regjeringen som forventet opp til en økning i den humanitære innsatsen med en milliard kroner. I bistandsparaplyen Digni reagerer de kraftig på at 1/3 av regningen for økt humanitær innsats går på bekostning av den langsiktige bistanden gjennom de frivillige organisasjonene.

En tredel fra de frivillige

– Bevilgningen til de frivillige organisasjonene utgjøre en relativt liten, men svært effektiv, andel av det totale bistandsbudsjettet. Det er uforståelig at det er her regjeringen ønsker å kutte for å finansiere den humanitære innsatsen, sier assisterende generalsekretær Elizabeth Walmann.

– En ekstraordinær situasjon krever ekstraordinære tiltak. Vi mener derfor at regjeringen burde øke bistandsbudsjettet, heller enn å sette fattige og sårbare grupper opp mot hverandre, påpeker Walmann.

Slik kutter regjeringen

En oppstilling Digni har foretatt viser at det først og fremst er sivilsamfunnet som får merke konsekvensene av den humanitære oppskaleringen. Rundt halvparten av pengene hentes fra den generelle økningen i budsjettet (friske midler):

Friske midler: 574 159 000
Kutt i Sivilt samfunn: 326 089 000
Kutt i multilateral bistand: 165 500 000

TOTAL: 1 065 748 000

– Vi forventer at regjeringen gjør om dette vedtaket i budsjettforhandlingene, sier Walmann.

Honnør

Samtidig gir hun regjeringen honnør for å stå fast på bistandsprosenten.

– I land etter land kutter regjeringene i utviklings- og klimainnsatsen. Finland har kuttet 40 %, Danmark har redusert til 0,7 % av brutto nasjonalprodukt. Det sender et viktig signal til våre naboer at Norge fortsatt går foran med et godt eksempel, selv om vi kan være uenige om disponeringene.

Ingen nye konsentrasjonsforsøk

Samtidig er Digni tilfreds med at det ikke gjøres nye forsøk på å få frivillige organisasjoner til å konsentrere sin bistand til regjeringens utvalgte samarbeidsland.

– Det er et viktig prinsipp at myndighetene ikke skal diktere de frivillige hvor de skal jobbe, og det respekterer regjeringen. Det er veldig gledelig, sier Walmann.

Hun mener samtidig at det er grunn til å stille spørsmål rundt Norges konsentrasjonspolitikk, hvor tolv utvalgte land er gjort til hovedsamarbeidsland.

– Det er ingenting i veien med å prioritere noen land, men Norge prioriterer sin innsats i land hvor alle andre giverland også prioriterer sin innsats.

Det fører til en opphopning av bistandsaktører i enkelte land, såkalte «donor darlings», mener Walmann.

– Det minner litt om klyngefotball. Mye armer og bein, men ikke nødvendigvis flere mål.