NY RAPPORT: Bistandsarbeidere frykter religion

– Ansatte i norske bistandsorganisasjoner er redde for å assosieres med religion, konstaterer Jørn Lemvik, generalsekretær i bistandsparaplyen Digni.

For mens norske bistandsarbeidere er skjønt enige om at religion er en vesentlig maktfaktor i Sør, mener de fleste sekulære aktører at religion ikke må blandes inn i et profesjonelt utviklingsarbeid.

Det viser en undersøkelse Advicia har utført blant norske bistandsansatte, på oppdrag fra bistandsparaplyen Digni.

Berøringsangst. – Alle er enige om at religion er viktig, men mange vegrer seg for å innbefatte seg med noe det lukter religion av, sier Lemvik.

Han mener det er påfallende at det stort sett bare er ansatte i de trosbaserte organisasjonene som oppgir å jobber strategisk med religiøse aktører i bistanden.

– Med tanke på hvor stor innflytelse religion har i utviklingssammenheng, er det rart at ikke flere søker strategisk samarbeid med religiøse aktører.

Umulig nøytralitet. Undersøkelsen viser med all tydelighet at det er stor uenighet mellom sekulære og trosbaserte aktører om hvilken offentlig rolle religion kan spille. Mens ansatte i de sekulære organisasjonene svarer at de er svært enige i påstanden «en utviklingsaktør bør ikke blande religion inn i arbeidet», er ansatte i de trosbaserte organisasjonene uenige.

– I Norge råder fortsatt forestillingen om at religion er noe som hører privatlivet til. Det er en avgrensning som er helt uhørt i de fleste andre kulturer, hvor religionens sentrale oppgave nettopp handler om å regulere samfunnsforhold og mellommenneskelige relasjoner, mener kommunikasjonsrådgiver i Digni, Kåre Eriksen.

Eriksen, som er religionsviter av utdanning, har ledet arbeidet med undersøkelsen. Han mener norsk bistand fortsatt preges av en tankegang hvor dyden er å være religionsnøytral.

– Å forholde seg «nøytralt» til religion er å stikke hodet i sanden, mener Eriksen. – Det er en dårlig strategi når man operer i gjennomreligiøse kontekster.

Uvitenhet og usikkerhet. Ansatte i sekulære bistandsorganisasjoner oppgir å ha svak religionskompetanse, og at det er et visst gap mellom kunnskap og de oppgaver som skal løses. Det er også bred enighet om at religion er et lavt prioritert tema i den norske utviklingspolitikken. Likevel er det få som mener at manglende religionskunnskap er et vesentlig handikap i utviklingssamarbeidet.

– Litt av problemet er at mange rett og slett ikke aner hva de skal gjøre med religion, mener Lemvik. – Alle skjønner at religion er viktig, men hvordan jobbe med det rent praktisk? Hva innebærer det egentlig å «blande religion inn i utviklingsarbeidet»? Mange tror åpenbart at dette er å inngå en pakt med djevelen.

Løsningen, mener Lemvik, er mer kunnskap om og eksponering overfor religion i bistandsbransjen.

– Her er det et skrikende behov. Det ligger en uvitenhet og usikkerhet til grunn for vårt syn på religion, som skaper frykt. Vi må rett og slett få et mer avslappet forhold til religion.

Portvoktere. Lemvik understreker spesielt behovet for å snakke med religiøse ledere.

– Religiøse ledere er portvokterne til lokalsamfunnene. Derfor må vi relatere til dem på en eller annen måte. De blir ikke borte om vi later som om de ikke er der.

Lemvik synes det er viktig at både politikere og folk som arbeider med utviklingsproblematikk får opplæring slik at de kan forholde seg til religion på en konstruktiv måte og gå inn i dialog med religiøse ledere.

– Dette vil være viktig for å få bedre resultater i arbeidet framover, påpeker Lemvik

– Vi må ta utgangspunkt i hvordan folk i mange bistandsland tenker heller enn å terpe på våre egne prinsipper, konstaterer generalsekretæren.