Nulltoleranseproblemet

Kronikken er skrevet av tidligere styreleder i Digni, Dagrun Eriksen. Den ble først publisert i Klassekampen 28. 06. 2019. Vi publiserer den her med tillatelse:

Den norske stat har «nulltoleranse» for økonomisk mislighold når den støtter utviklingsarbeid i andre land. Det vil si at om 200 kroner i et millionprosjekt i Afrika ikke kan gjøres rede for, må det rapporteres til Norad. 

Så må granskning iverksettes. Som hovedregel skal alle prosjektmidler fryses, og dermed settes hele prosjektet på vent på ubestemt tid. Dersom regjeringen stilte like strenge krav til sine egne politikere som de gjør til fattige mennesker i våre bistandsprosjekter, ville Stortinget blitt stengt på flekken og lønnsutbetalingene stanset.

Det er forståelig at man vil forebygge korrupsjon, men selv ikke norske politikere kan leve opp til så rigide krav. Alvorlig talt: Er det ingen av dagens politikere som noen gang har mistet en taxi-regning? Er det ingen av Stortingets prosjekter som innimellom har et hull i regnskapet?

Nylig gikk jeg av som styreleder i Digni etter tre spennende år. For de som ikke er så bevandret i bistands-Norge, kan det nevnes at Digni er en paraplyorganisasjons som sørger for Norad-støtte til 20 kristne organisasjoner og kirkesamfunn, deriblant Frelsesarmeen, Blå Kors, Det Norske Misjonsselskap og Misjonsalliansen. Den delen av meg som i sin tid gikk inn i politikken fordi jeg ønsket å gjøre noe for andre, er begeistret for alt jeg har fått være med på. Dignis medlemsorganisasjoner oppnår så mye på så mange områder!

Samtidig er politikeren i meg frustrert. Vi kunne oppnådd så mye mer, om ikke vi ble forhindret av dette rigide og urettferdige «nulltoleranse»-regelverket.Ikke bare fører det til ekstraarbeid og tapper ressurser fra prosjektene, organisasjonene, Digni og Norad. Det har noen direkte kontra-produktive konsekvenser.

For det første blir det svært risikabelt å drive utviklingsarbeid rettet mot de fattigste og mest sårbare. Faren for korrupsjon eller mislighold er for stor.

For det andre fører det til at viktige interessegrupper og utsatte stemmer i utviklingsland ikke får støtte. De har rett og slett ikke ressurser til å møte Norges rapporteringsregime, noe som igjen svekker mangfoldet som er viktig for å skape et sterkt og fritt sivilsamfunn.

For det tredje skremmer det ansatte i prosjektene fra å varsle dersom de mistenker mislighold, fordi de vet at konsekvensene, selv for mistanke om det minste overtramp, er så store.

«Jeg sier ikke at ‘litt korrupsjon er greit’»

Dessuten bekjemper vi ikke korrupsjon med «nulltoleranse». For å få bukt med problemet må man våge å gå i klinsj med det. Vi kan ikke bare sette foten ned og kreve at det forsvinner. Vi må anerkjenne at vi jobber i land hvor dette er en rotfestet del av kulturen og det økonomiske systemet, og heller sette oss en «nullvisjon». Eller ha bekjempelse av korrupsjon som et utviklingsmål, på lik linje med bekjempelse av kjønnsbasert vold.

Jeg sier ikke at «litt korrupsjon er greit». Korrupsjon er uakseptabelt og et stort hinder for utvikling. Det undergraver demokrati og fremprovoserer konflikter.

Men vi må kunne være tydelig på at korrupsjon er uakseptabelt, og samtidig erkjenne at siden det er en del av det landskapet vi ferdes i, må vi jobbe annerledes for å bekjempe det. Kun da kan vi jobbe målrettet for å endre holdninger og praksiser.

Det er ikke korrupsjonsbekjempelse som er målet med dagens nulltoleransepolitikk. Det er å renvaske norsk bistand. Slik kan statsråden stå rakrygget i Stortinget og garantere for at «her er alt i skjønneste orden».

Prisen for denne renvaskingen er det de fattige i Sør som betaler når de frarøves støtten de var forespeilet, som en kollektiv straff for enkeltpersoners feilskjær. Og regningen er det i all hovedsak de frivillige organisasjonene som tar.

For er det ikke besynderlig at så godt som alle saker som avdekkes i norsk bistand meldes inn av frivillige organisasjoner? Enda de vet at det eneste de oppnår med det er å få en regning i fanget. Innbrudd på kontoret? Underslag begått av betrodd medarbeider? Uansett hva som avdekkes, må organisasjonene selv punge ut for å dekke det.

Slik har Stortinget fått en ellevill forsikringsordning, hvor de kan fraskrive seg ethvert ansvar, samtidig som de krever at alle som forvalter norsk bistand skal bruke pengene i de mest korrupsjonsutsatte og sårbare kontekstene som finnes. Det er nemlig der de fattigste og mest marginaliserte menneskene bor.

Tydelige regler er bra. Men man må også kunne utvise et visst skjønn. Det er forskjell på 200 kroner og 100.000 kroner. Det er også forskjell på å stjele fra prosjektene og på å miste en kvittering.

Vi trenger en gradering av konsekvenser, slik at ikke alle regelbrudd utløser full alarm i det norske forvaltningsapparatet. Og vi må se en større vilje til å dele risiko i det som skal være et bistandssamarbeid mellom Den norske stat og organisasjoner i Nord og Sør. Først da kan vi begynne å bruke energien på hvordan vi skal få bukt med de underliggende årsakene til korrupsjon.