Det er et konservativt yndlingsargument at folk må jobbe for å gjøre­ seg fortjent til fellesgoder. Ingenting i livet er gratis, belærer de, som om ikke de fattige er kjent med problemstillingen. Men om det årlige ritualet­ med offentliggjøring av skattelister sier oss noe, så må det være at arbeidsinnsatsen ikke alltid står i forhold til den eventyrlige gevinsten. Det er helt andre faktorer som avgjør hva man får betalt for jobben man gjør.

Likevel har retorikken smittet over i bistanden. Der man før har snakket om å løfte mennesker ut av fattigdom (i seg selv et dårlig uttrykk), kappes blå politikere og bistandsaktører nå om å poengtere­ at de fattige skal jobbe seg ut av fattigdom. På denne­ måten­ bidrar vi til å forsterke myten om at folk er fattige fordi de ikke arbeider­ hardt nok.

Mangel på arbeidsplasser er ikke roten til problemet, ifølge Fields. Problemet er at folk ikke får betalt for arbeidet.

Ifølge økonomen Gary Fields lever tre milliarder for under 2,5 dollar per dag. Han kaller­ dem «arbeidende fattige». Arbeidende­, fordi de fleste arbeider hardt. Fattige, fordi arbeidet ikke fører dem ut av fattigdom. Flertallet sysselsetter seg selv, i mangel av alternativer. De fleste er bønder. Noen står i lyskryss og selger krimskrams til bilister. De tjener nok til å overleve, men ikke mer.

Regjeringen vil skape arbeidsplasser i Sør. Det trengs! Men mangel på arbeidsplasser er ikke roten til problemet, ifølge Fields. Problemet er at folk ikke får betalt for arbeidet. Dette er ikke bare et fikst retorisk poeng. Problemet er strukturelt og det kan ikke løses bare ved å vri bistanden over til næringsutvikling.

Det handler om slike ting som at multinasjonale selskaper kan drive rovdrift på arbeidskraft i Sør uten at brysomme skattesystemer, fagbevegelser og internasjonale regelverk står i veien. I et desperat arbeidsmarked er alltid noen villig til å underby hverandre.

Det handler om bønder som ikke kan konkurrere i eget marked­, fordi rike land dumper produkter fra eget landbruk der. Det handler om land som ikke kan gi lærere og sykepleiere en anstendig lønn. Slik taper de sine dyktigste arbeidstakere til utlandet.

Kort fortalt handler det om at de rike har penger. Og penger avler penger. Det vet alle som har solgt en leilighet.

Fattige­ mennesker får ikke betalt for jobben sin, fordi innsatsen deres­ ifølge markedsliberalismens logikk­ ikke er verdt noe. Nylig kunne den sveitsiske banken Credit Suisse melde at én prosent av verdens befolkning nå eier 50 prosent av verdens verdier. Her er det grunnleggende problemet: En grassalt urettferdig fordeling av verdens ressurser. Hvorfor seiler de rike fra de fattige?

Kort fortalt handler det om at de rike har penger. Og penger avler penger. Det vet alle som har solgt en leilighet. Dette er ekte postmodernisme, at verdiskapning er løsrevet fra arbeidsinnsats. Den amerikanske drømmen er død. Det eneste hardt arbeid garantert fører til, er at man sliter­ seg ut. Spør en hvilken som helst fattig.

Vi trenger markedskreftene for å skape utvikling og, ja, arbeidsplasser. Men vi trenger også noen som kan holde markedskreftene­ i sjakk. Vitale fagbevegelser. Et sterkt sivilsamfunn. Kritiske medier­. Kontroll over globale kapitalstrømmer. Gode og rettferdige handelsavtaler, framforhandlet i åpenhet i WTO – ikke på bakrommet, slik Norge har bidratt til med Frihandelsavtalen for tjenester, TISA.

Fjerne barrierer. Ideelt sett trenger vi en styrt forskjells-
behandling til fordel for de fattige­, som kan utligne den urettferdige fordelingen. Det ville løftet barrierer slik at folk flest faktisk kan jobbe seg ut av fattigdom.

Den oppgaven bør vi ikke overlate til markedet.

Først publisert i Vårt Land 22.10.2015