Fredag kommer tilleggsproposisjonen til budsjettforslaget for 2016 hvor Regjeringen foreslår hvordan den vil finansiere de ekstra utgiftene til flyktninger i Norge.

Regjeringen har signalisert at en stor del av denne regningen skal tas over bistandsbudsjettet. I stedet for en nasjonal dugnad legger regjeringen opp til å la verdens fattige betale.

Én prosent av BNI i bistand er ikke ment som et tak

Under finanskrisen i 2009 la regjeringen 20 milliarder kroner på bordet i en akutt redningspakke til bankene. Når verden nå står ovenfor store, humanitære katastrofer, forventer vi det samme.

Er det én gang vi skal gi mer enn en prosent av BNI – er det nå.

Flertallet av partiene på Stortinget har enten i uttalelser eller partiprogram sagt at man minst må gi 1 prosent av BNI til bistand og utvikling. Målet om å gi 1 % av BNI i bistand har aldri vært ment som et tak. I en situasjon der en økende andel av bistanden går til flyktninger i Norge, må vi gå ut over denne grensen. Er det én gang vi skal gi mer enn en prosent av BNI – er det nå.

Uklokt å sette grupper opp mot hverandre

Den langsiktige bistanden har blitt kraftig kuttet i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2016. Der gjøres det en tydelig dreining bort fra langsiktig bistand, og over til nødhjelp og humanitær innsats. Det er positivt og nødvendig at regjeringen vil gi mer til Syria, nærområdene og andre katastrofer. Vi mener likevel at det er uklokt at dette skal gå ut over støtten til langsiktig utvikling, som fungerer som forebygging mot nye kriser. Både langsiktig og kortsiktig innsats står helt sentralt for å nå verdens nye bærekraftmål. Det er derfor uheldig at regjeringen nå setter disse gruppene opp mot hverandre. Norge må sette seg som mål å både gi solide bidrag for å stanse de store humanitære krisene, samtidig som vi må hindre fattigdom og nye kriser på lang sikt.

Konsekvensen kan bli økt migrasjon og økte kostnader

Regjeringen har i sitt forslag til statsbudsjett allerede foreslått kutt i støtten til sivilsamfunnsorganisasjonene. Ofte er det sterke sivilsamfunnsorganisasjoner som kan bidra til positiv endring og utvikling. Dette er blant de delene av bistanden hvor man har best rapportering og kontroll, og hvor det har blitt oppnådd svært gode resultater. Ved å bygge sterke sivilsamfunn i utviklingsland sikrer man langsiktig effekt av arbeidet. Kutt i støtten til sivilsamfunn og den langsiktige bistanden vil føre til at færre får hjelp og man oppnår mindre utvikling. Dette kan igjen føre til økt migrasjon, og betydelig økte kostnader i fremtiden.

Vi skjønner at regjeringen står i en krevende økonomisk situasjon. Her må alle sektorer i samfunnet ta grep for å kutte utgifter og spare penger. Vi kan ikke sende regningen til verdens fattige.

En t-skjorte til 49 eller en topp til 99. Det er bare noen av tilbudene som lyser mot deg i kleskjedenes tilbudsannonser. Klær har aldri vært billigere enn det er i dag, og det gjør at vi har råd til å kjøpe mer klær enn noensinne. Fra 1990 til 2010 mer enn doblet vi mengden klær vi kjøpte. Vi bruker klær stadig kortere, og kaster dem raskere.

Må jobbe sju timer for en middag

Selv om vi ikke tenker på det, er kleshandel ett evig dilemma. Mens vi får stadig billigere klær, må fattige tekstilarbeidere i land som Kambodsja, Bangladesh og India betale en stadig større pris. Mens en tekstilarbeider i Norge må jobbe en halvtime for å få råd til en fiskemiddag for en familie på fem, må en tilsvarende arbeider i Kambodsja jobbe i sju timer. Når du betaler 179 kroner for en t-skjorte, sitter tekstilarbeideren igjen med én krone, ifølge Aftenposten.

«Når vi vet at klær koster liv, bør vi også ta ansvar.»

Og arbeidsforholdene blant tekstilarbeiderne er ikke på langt nær gode nok. 70 prosent av H&M sine fabrikker har ikke god nok brannsikkerhet, ifølge tall fra organisasjonen Framtiden i våre hender. I april 2013 døde over 1100 mennesker da en klesfabrikk i Dhaka i Bangladesh raste sammen, fordi bygget ikke var egnet som fabrikklokale. 2500 mennesker ble skadet i ulykken. Senere har det skjedd flere lignende kollapser, og enda flere mennesker har mistet livet mens de sydde våre klær.

Vi må kjempe for rettferdighet

Det har en betydning hvordan du og jeg bruker pengene våre. Når klærne vi kjøper koster menneskeliv, mener jeg det er på tide å rope et varsko: Noe er feil. Gud har kalt kristne til å være motstemmer i verden. Vi skal jobbe for rettferdighet. Jesus sier selv i en tale i at «sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.».

Hva kan vi så gjøre? Vi må jo ha klær. Det viktigste er at flest mulig vet om uretten som begås når vi kjøper dødsbillige klær. Kleskjedene er opptatt av å tjene penger, og dersom flere er villige til å betale mer for klær produsert under anstendige forhold kan vi oppnå en endring. Du kan for eksempel dele denne artikkelen med vennene dine, eller du kan se og dele nettserien Sweatshop som Aftenposten har laget.

Det finnes alternativer

Det finnes også flere butikker som selger klær produsert under gode forhold, og som gir god lønn til arbeiderne. Framtiden i våre hender har laget en egen liste over butikker som stiller ekstra strenge krav til fabrikkene. Handler du her koster det kanskje litt mer, men du sikrer rettferdighet.

Men det er det også verdt. For når vi vet at klær koster liv, bør vi også ta ansvar.

Foto: Arbeidere på Wool Tex Sweaters Limited i Shewrapara i Dhaka. Bildet er tatt av Asian Development Bank under CC-lisens på Flickr. Teksten er først publisert i nettmagasinet iTro.