Når man arbeider i områder av verden der det er mye fattigdom og sosial nød, så kan man kjenne på en dyp fortvilelse over hvor mye lidelse mennesker må gå igjennom. Et menneske kan bruke hele sitt liv på å kjempe for sin overlevelse og mot politisk undertrykkelse.

Eksemplene på mennesker som kjenner seg maktesløse er mange: I forbindelse med valget i Kenya ser vi hvordan folk i slumområdet Kibera i Nairobi vender seg mot hverandre i all sin fortvilelse over korrupsjon og et stadig større skille mellom fattig og rik. Vi ser hvordan Rohingya-folket i Myanmar flykter på grunn av undertrykkelse og vold. I USA er vi vitne til afro-amerikanernes kamp mot strukturell undertrykkelse og politivold. Forfølgelse og diskriminering av religiøse minoriteter er et økende problem mange steder i verden, også i Europa. Ifølge UNHCR, som er FNs høykommissær for flyktninger, så er det nå 17 millioner mennesker på flukt. I tillegg til dette er det estimert at 43 millioner mennesker migrerer av andre årsaker, som for eksempel manglende økonomiske muligheter i sitt hjemland.

Fellesnevneren for mange av disse situasjonene, er manglende innflytelse over eget liv og diskriminerende maktrelasjoner. En del av bistanden som har vært drevet har dessverre bare økt avmaktsfølelsen ved at man har blitt avhengig av en hjelpende hånd utenfra. De senere årene har bistandsorganisasjonene tatt et kraftig oppgjør med praksiser som opprettholder følelsen av hjelpeløshet. Ved humanitære kriser der folk er fordrevet fra sitt hjem, sitt arbeid og sin åker, har man ikke noe annet valg enn å dele ut mat og andre livsnødvendige artikler for å sikre overlevelse. Det er riktig og viktig at dette blir gjort. Når det gjelder langsiktig bistand, må man imidlertid jobbe for å gjøre seg selv overflødig. Ved å jobbe rettighetsbasert søker vi nå å sikre at de vi ønsker å hjelpe selv sitter i førersetet og kan kreve sine rettigheter. – Man må lytte til folks egen mening om hva de trenger og bistå dem i å organisere seg i sivilsamfunnsorganisasjoner, slik at de sammen kan kjempe for et bedre liv.

Et viktig ord i dagens bistand er «empowerment». Det er et engelsk ord som ikke har en helt fullgod norsk oversettelse. Det nærmeste vi kommer er «myndiggjøring». Dette handler om at mennesker skal kjenne at de har makt og kontroll i eget liv, og at kampen mot undertrykkelse skal komme fra dem selv. Våre medlemsorganisasjoner har for eksempel kvinnegrupper der man deler erfaringer om vold i hjemmet og at kvinner ikke får eie jord. Gjennom samhold i gruppen og økt påtrykk mot myndigheter, ser vi at man kan vinne frem i disse sakene. I Swaziland er det nå flere kvinner som eier land takket være et prosjekt drevet av De Frie Evangeliske Forsamlinger. I Mongolia kjemper foreldreutvalg mot vold og omsorgssvikt på internatskoler, og i Uganda kjemper sivilsamfunnet mot miljøødeleggelser som fører til naturkatastrofer. Gjennom disse prosjektene ser vi at folk som lever i fattigdom har både vilje og evne til å kjempe for sine rettigheter dersom det blir lagt til rette for det.

De nye bærekraftsmålene er et forsøk på å definere hva som må til for at folk skal leve verdige liv. Gjennom FN-systemet er det utformet 17 mål om alt fra god helse og utdanning, til ren energi, likestilling, fred og forsoning og retten til å ha et anstendig arbeid. 193 av verdens land har ratifisert, altså akseptert disse målene. Dette er et enormt viktig redskap i kampen mot fattigdom. Når vi har prosjekter som driver med påvirkning overfor myndigheter, så vet vi at disse har forpliktet seg til å nå de samme målene som vi jobber for. Det gir håp om at vi skal greie å dra i samme retning og at mennesker skal slippe å leve under uverdige levekår.

Selv om verdenssamfunnet tar store og viktige steg for å bekjempe fattigdom, så er enkeltindividet vi prøver å hjelpe alltid den fremste eksperten på hva som er et verdig liv. Det må vi aldri glemme.