Jakten på den perfekte bistanden

I bistanden vender vi stadig tilbake til spørsmålet om hvordan vi kan gjøre bistanden mer effektiv. For tiden er høyresiden i norsk politikk den viktigste premissleverandøren, og «konsentrasjon» og «størrelse» de viktigste stikkordene. Vi skal tenke stort og ikke spre oss ut i mange land. Dette framsettes som selvforklarende: «Alle må forstå» at vi oppnår mer om vi konsentrerer bistanden. Utenom paraplyorganisasjonene, som kjemper for sine medlemmers samarbeidsrelasjoner i forskjellige land, er det få som stiller spørsmål ved dette. Det er beklagelig.

Tvetydig effektivitet. Et av hovedproblemene i denne debatten er at begrepet «effektiv bistand» kan forstås på flere måter, jamfør distinksjonen på engelsk mellom «efficient» og «effective». Konsentrasjon og store prosjekter kan nok være kostnadseffektivt («efficient»), men det er ikke et tilstrekkelige kriterier for bærekraftige («effective») resultater.

Det er også motstridende synspunkter på om stort eller smått virker best i utviklingssammenheng. I DNs debattserie framsettes begge påstandene. Sannsynligvis er begge deler riktig, avhengig av kontekst og tiltak. Kvalitet er ikke ensbetydende med konsentrasjon og størrelse. Det må bredere kvalitetskriterier til. Heller enn å fokusere på konsentrasjon, bør vi prøve et system hvor god bistand blir belønnet og dårlige prosjekter faktisk stoppes.

Velger samme land. Videre skaper konsentrasjonsdebatten et inntrykk av at Norge er den eneste aktøren på banen. Men det er haugevis av andre givere inne i bildet. Skal konsentrasjonspolitikken gi noen mening, bør den som et minimum være basert på en arbeidsdeling med andre giverland. En enkel oversikt vi har utarbeidet viser at Norge, Sverige, Finland, Danmark, Holland og England har hele fem fokusland til felles: Afghanistan, Etiopia, Mosambik, Palestina og Sør-Sudan. Fem av seks giverland prioriterer Somalia og Tanzania, inkludert Norge. Mali, Myanmar, Nepal fokuserer vi på sammen med tre andre giverland. Haiti er det eneste av Norges tolv fokusland vi er alene om å prioritere i dette selskapet. Opphopningen i enkelte mottakerland («donor darlings») er påtakelig.

Dessuten, om det er noe vi har lært av historien, så er det at lokalt eierskap er en forutsetning for bærekraftig og vellykket bistand. Det er den som har på seg skoen som vet hvor skoen trykker. Behovene, prioriteringene og målene må defineres lokalt i utviklingslandene – ikke bare ut i fra norsk bistandspolitikk, slik vi nå er i ferd med å gjøre. I debatten så langt er det kun Jo Thori Lund (DN, 22.05) og Nita Kapoor (DN, 11.06) som påpeker behovet for å involvere befolkningen i Sør når vi legger bistandsplaner.

Toppstyrt. Men vi må også spørre oss selv hvem som inviteres til å snakke på vegne av lokalbefolkningen i Sør. Det er en skummel tendens med den sittende regjeringen at norsk bistand er i ferd med å miste kontakten med grasrotaktører til fordel for nasjonale og, aller helst, overnasjonale programmer. Vi beveger oss hodestups inn i en toppstyrt form for bistand, hvor giverne og elitene definerer behovene og løsningene. Det er kanskje «efficient», men neppe spesielt «effective».

Historien har vel for øvrig vist oss at store prosjekter ikke er ensbetydende med store suksesser. Langt derifra.

Skjulte kostnader. Til slutt: Norske bistandsaktører sitter på en enorm kapital av velfungerende arbeidsrelasjoner, tillit, kulturforståelse og språk som det har tatt flere tiår å bygge opp. Denne lokalkunnskapen er uvurderlig i bistandssammenheng, og vi får den ikke igjen ved å flytte arbeidet dit norske myndigheter synes vi skal være. Hvorfor skal vi kutte bistandsarbeid og samarbeidsrelasjoner som gir gode resultater, til fordel for noe uprøvd? Ressurstapet dette vil medføre er en skjult kostnad ved konsentrasjonspolitikken.

Selvsagt kan bistanden forbedres. Det er et godt prinsipp å forsøke å forsterke eller oppskalere de tiltakene som gir gode resultater, og å våge å stoppe de dårlige tiltakene. Men hva som virker vil alltid være kontekstavhengig. Mulighetene og løsningene er det som regel lokale krefter som sitter på, men de har lite de skulle ha sagt i en norsk konsentrasjonsdebatt. Kun et lokalt forankret bistandsarbeid er bærekraftig og gir gode resultater over tid.

Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv, 19. juli 2015. Skrevet av Jørn Lemvik og Elie Storesletten.