I Norge føres det en informert og aktiv debatt om utviklingspolitikk og innretning av bistanden, hvor de relevante aktørene har anledning til å komme med innspill og påvirke. Men det er et merkbart unntak: De som representerer mottakersiden i utviklingssamarbeidet, er sjelden eller aldri en del av debatten. Utviklingspolitikken er i hovedsak utformet av norske beslutningstakere og prioriteringene som regel et resultat av den politiske ambisjonen til sittende regjeringer.

Holdes utenfor. Dette skaper både irritasjon og resignasjon hos samarbeidspartnere i sør. Det kommer frem i en fersk høringsrapport fra Digni, hvor vi har intervjuet forskjellige kilder i vårt nettverk av sivilsamfunnsaktører i sør. Respondentene bruker ord som «arrogant», «ydmykende», «marginalisert» og «redusert til en tigger» for å beskrive følelsen av å stå utenfor beslutninger og være prisgitt den til enhver tid gjeldende policy fra donorlandene. Til tross for den retoriske betoningen av at bistanden ytes i et utviklingssamarbeid, opplever så godt som ingen å bli tatt med på råd og høring når utviklingspolitikk og innretning av bistanden diskuteres i nord.

Fra faglig hold påpekes det igjen og igjen at lokal forankring og lokale prioriteringer må ligge til grunn for innsatsen, om vi skal lykkes bedre med å skape varige endringer i innsatslandene. Men i den politiske debatten om bistand forholder vi oss ikke til dette i det hele tatt. Da er det våre prioriteringer som gjelder, gjerne uttrykt i form av øremerkinger i statsbudsjettet. Det leder oss ut i en oppdragsstyring av bistanden, der de bistanden er myntet på sitter på tribunen og ser på.

Mangler en ansvarlig motpart. Våre respondenter kommer fra sivilsamfunnssektoren, derfor er det ikke overraskende at de argumenterer for viktigheten av sivilsamfunnet. Samtidig er det verdt å lytte når de advarer donorlandene om farene ved å miste kontakten med grasrota i innsatslandene. Det er på grasrota forandring, eller mangelen på forandring, oppleves. Hvem skal holde nasjonale myndigheter og overnasjonale aktører – som Norge støtter med betydelige beløp – ansvarlige, om ikke grasrota?

Vil vi vite hva som skjer på bakken i våre samarbeidsland, må vi lytte til det lokale sivilsamfunnet, og vi må samarbeide med dem for sammen å skape en positiv utvikling og gode livsvilkår for alle. For eksempel kan kirkesamfunn eller andre lokale organisasjoner med tillit spille en viktig rolle både som høringsinstans, implementerende aktør og kontrollinstans for Norge og andre donormyndigheter. Men i stedet for å få en mer fremtredende rolle, enten det gjelder bistandsdebatten i nord eller handlingsrommet i den lokale konteksten, uttrykker flere av representantene stor bekymring for at sivilsamfunnets rolle innskrenkes stadig flere steder.

Etterlyser offisielt initiativ. En av flere anbefalinger fra respondentene, er at ambassadene kaller inn til jevnlige lyttemøter med lokale sivilsamfunnsorganisasjoner, og ikke bare norske utsendinger. For at dette skal ha noen hensikt, må det ligge en helhetlig strategi til grunn fra forvaltningen her hjemme – og vilje til å lytte, samarbeide og justere kursen hvis tilbakemeldingene tilsier det. Vi utfordrer både utenriksforvaltningen, Norad og oss selv til å ta initiativer for systematisk å involvere aktører i sør i beslutningsprosesser knyttet til  vår bistandsinnsats.

En god start er å lese Dignis høringsrapport på vår hjemmeside, men innspillene her må følges opp i det praktiske utviklingssamarbeidet.

Les rapporten her