Av Tor Kristian Birkeland (frivillig prosjektrådgiver for HimalPartner)

HimalPartners partnerorganisasjon i Nepal, United Mission to Nepal (UMN), har i samarbeid med en lokal organisasjon, Chardra Mukhi Clud (CMC), satt lokalbefolkning i Sørøst-Nepal i stand til å hindre indiske plyndrere i å terrorisere dem. Et viktig aspekt ved dette er læringen som ligger i å stanse vold med ikkevoldelige midler. Prosjektet Fred og Forsoning har avtale med HimalPartner for 2016-2020, og har vært pågående i ulike områder siden 2007. Prosjekter er støttet av Norad gjennom Digni.

Plyndring, drap og voldtekter

Sunsari-distriktet i Nepal ligger langs grensa til India. Området er preget av fattigdom, og samhandlingen innad i befolkningen er begrenset. Kvinner er ofte henvist til et liv hjemme, med begrensede muligheter til å komme seg ut og være sosiale. Grensa er åpen og området er tett befolket på begge sider. Åpen grense gjør positiv samhandling mellom nepalesere og indere mulig, men det innebærer også muligheter for kriminalitet. Befolkningen på den nepalske siden av grensen har vært plaget av plyndring – i hovedsak kvegtyveri – utført av indere. Ofte har ofrene visst hvem tyvene på den andre siden av grensa har vært, og når de har oppsøkt tyvene har de måttet kjøpe tilbake dyrene og eiendelene sine. Mellom 2001 og 2016 ble det rapportert om 1804 tilfeller av plyndring, og mange voldtekter og ti drap har forekommet i forbindelse med plyndringen. Dette har naturlig nok skapt frykt og bitterhet i befolkningen. Tyvene har kunnet bruke India som en frisone, ettersom det ikke finnes noen utleveringsavtale mellom India og Nepal. På den nepalske siden av grensa har tyvene nytt godt av at politivesenet ikke har fungert.

Tilværelsen har vært preget av mistenksomhet overfor hverandre; Hvis to personer har hatt en konflikt, kan den ene ha fått skylda for å tipse tyvene om en god okse som kan stjeles. I en slik kontekst er det svært krevende å være den som tar initiativ til å få bukt med plyndringen. Hvor og hvordan skal man begynne? Hvem kan gjøre noe med problemet, og hvordan få dem til å faktisk gjøre noe med det? Hva slags personlig risiko tar man hvis man prøver å få slutt på plyndringen? Er det myndighetspersoner eller andre som tjener på plyndringen? Uvissheten rundt disse spørsmålene kan være nok til å la problemet være og håpe at en ikke selv blir rammet.

 Tiltak

United Mission to Nepal har, som en del av sitt fredsbyggingsprogram, samarbeidet med en lokal

partnerorganisasjon for å tilrettelegge for lokale fredskomiteer i området. Medlemmene i fredskomiteene har blitt kurset i blant annet konfliktløsning og i talsmannsarbeid, og de har etter hvert blitt i stand til å legge en plan for å ta tak i problemet. På den nepalske siden har komiteene oppsøkt de lokale politistasjoner, grensepolitiet, lokalpolitikere og media. De har også reist til den indiske siden og oppsøkt politi- og grensemyndigheter og indiske sivilsamfunnsorganisasjoner. Gjennom aktivt påvirkningsarbeid i flere kanaler har de klart å få myndighetene til begynne å ta ansvar for å løse problemet. Særlig var det nyttig å involvere media. Nyhetssaker om plyndringene stilte myndighetene i et dårlig lys, og de fikk det travelt med å vise handlekraft. I tillegg satte fredskomiteene i egen kapasitet i gang nattpatruljer for å være på vakt mot plyndring.

Positive resultater

Innsatsen fra fredskomiteene har medført formidable resultater. I 2016

ble det bare rapportert 46 tilfeller av plyndring. Så langt i 2017 (t.o.m. oktober) har det blitt rapportert om 22 tilfeller. Prosjektet har lagt til rette for, gjennom møtevirksomhet og kursing, at lokalbefolkningen selv har kunnet ta tak i et alvorlig samfunnsproblem. I prosessen har den sosiale kapitalen blitt styrket; gjensidig tillit i samfunnet har økt, relasjoner har blitt styrket, lokalbefolkningens tro på egne evner til å hanskes med problemer har blitt styrket.

Et annet viktig aspekt er at et voldelig problem har blitt møtt med ikkevoldelige løsninger. Et fredelig og økonomisk fruktbart samfunn er helt avhengig av at vold reduseres til et minimum. Som en tidligere medlem av den lokale fredskomiteen, som nå er blitt valgt inn som ordfører i sa: «Without peace, no development!» Kunnskap om og erfaring fra ikke-voldelige tilnærminger til samfunnsproblemer vil være viktig for å unngå fremtidige voldsspiraler i Nepal. Det er å håpe at prosjektet i Sunsari kan spres til nærliggende områder som opplever plyndring på tvers av grensa.