Forlater Sør-Amerika

Bolivianerne følger stille med på nyhetssendingene som skurrer over tv-skjermen i frokostsalen. De hadde ikke mer enn landet i Ecuador, før nyheten nådde dem om at moderlandets president, Evo Morales, var på flukt. Nå ser de bilder av opptøyene i La Paz gater mens de nipper til morgenkaffen.

Også colombianerne og peruanerne har ankommet Salinas. Med trille-kofferter og jakker over armene, sjekket de inn kvelden i forveien, og er nå i ferd med å innta en enkel frokost av egg, ris og juice. Det gjør også en gjesteforeleser fra Cuba og den norske delegasjonen, bestående av representanter fra Digni og fra de fire norske misjonsorganisasjonene som ennå har Norad-støttede prosjekter i Sør-Amerika. 

Alle skal de tilbringe de neste dagene her på Ecuadors vestkyst for å lære av hverandres erfaringer og styrke de båndene som har vokst frem etter flere tiår med en felles misjon om å skape bedre livsvilkår for mennesker på dette kontinentet. 

-Omtrent annethvert år samler vi i Digni alle partnerne våre i Sør-Amerika til en slik konferanse for å dele viktig informasjon og bli bedre kjent på tvers av landegrenser og organisasjoner. Dette er niende gangen vi møtes slik, og ja, det er litt spesielt akkurat i år, sier fagrådgiver Kristian Larsen. 

Forutså kaos

Den tidligere Bolivia-misjonæren hadde tenkt å legge konferansen til La Paz, men valgte klokelig å flytte den da han fikk rede på at det skulle holdes presidentvalg omtrent på denne tiden. Det er han glad for nå. Til tross for at det den senere tiden har vært voldelige opptøyer i Quito, er det roligere i Ecuador enn i Bolivia, tross alt. Larsen er initiativtaker til konferansen og sammen med lokalt ansatte fra Misjonsalliansen har han ansvaret for programmet de kommende dagene. 

-Mest sannsynlig blir dette den siste samlingen vi holder her i Sør-Amerika. Årsaken er at vi faser ut støtten til disse landene i løpet av denne avtaleperioden, sier han. 

Faser ut innen 2022 

Dignis oppgave er å forvalte avtaler med Norad på vegne av sine 20 medlemsorganisasjoner. Gjeldende avtale, som Larsen refererer til, strekker seg fra 2018 til og med 2022 og innebærer blant annet at Digni mottar 186 millioner kroner hvert år, som fordeles mellom medlemsorganisasjonene. Før en ny avtale inngås blir det gjort noen strategiske valg og omprioriteringer, og resultatet av disse er at land i Sør-Amerika ikke lenger vil være en del av Digni-porteføljen. 

-Det har lenge vært en trend i utviklingsarbeidet at man ønsker å konsentrere arbeidet sitt geografisk og redusere antall land. Dette handler både om at det er ressurskrevende å følge opp mange spredte land og prosjekter og også om at det er lettere å oppnå synergieffekter ved å konsentrere arbeidet sitt geografisk. 

«Ofret» Sør-Amerika

-Vi i Digni har sammen med våre medlemsorganisasjoner måttet vurdere hvor vi kunne redusere. Da ble dette på en måte ofret for at vi heller skal kunne styrke arbeidet i Asia og Afrika. Dette er langt på vei sammenfallende med organisasjonenes egensatsning. I vurderingen vektla vi at flere av dem allerede hadde utfasingsplaner med tanke på bistandsarbeidet her. De ville minske tilstedeværelsen og hadde allerede færre norske medarbeidere enn før, sier han

Arbeidet fortsetter uten Digni

At Digni trekker seg ut og at støtten fra Norad stanser, betyr ikke at organisasjonenes arbeid gjør det. De fire norske organisasjonene det gjelder; Misjonsalliansen, Norsk Luthersk Misjonssamband, Misjonskirken Norge og Pinsemisjonen vil alle videreføre prosjektene de driver i dag, bare uten statlige midler.  

-Samarbeidet mellom organisasjonene i Norge og partnerorganisasjonene deres her ute vil fortsette, men det vil overlates mer til lokale. Sør-Amerika er et stort kontinent, og å ha en organisasjon og ett par prosjekter i hvert land er vanskelig å forsvare. I Afrika, for eksempel, har vi gjerne flere organisasjoner og mange prosjekter i hvert enkelt land, og tankegangen er at synergieffekter mellom disse er viktig for å skape resultater, sier Larsen. 

Paradoksalt å fase ut Colombia

-Jeg er så diplomatisk at jeg kjøper argumentasjonen og at dette ikke var pålagt fra Norad, men er resultatet av en smertefull prosess som Digni og vi medlemsorganisasjoner har måttet gjennom, sier misjonskonsulent Øyvind Slåtta fra Misjonskirken Norge. 

– Vi fikk kjenne dette på kroppen. Vi er den eneste av organisasjonene som jobber både i Kongo-Brazzaville, Colombia og Afghanistan, og det var ganske åpenlyst at der det var få aktører og få prosjekter, ville noen av dem bli prioritert bort. Det var smertefullt, men vi så at den beste løsningen for felleskapet var å fase ut Sør-Amerika, sier han. 

-Men det føltes paradoksalt å ta en slik avgjørelse samtidig som regjeringen snakket om at Colombia skulle være en viktig samarbeidspartner for Norge og Santos fikk fredsprisen. Men vi må se på helheten. Afghanistan og land sør for Sahara har en helt annen tilgang til ressurser enn man har her. Utfordringen i Sør-Amerika er ikke lenger mangel på grunnleggende ressurser, men at ressursene er urettferdig fordelt. Det finnes store forskjeller og undertrykkelse. 

Mister 1 million i Medellín 

Misjonskirken Norge har mottatt støtte fra Digni i omlag 20 år og har i Colombia jobbet hovedsakelig for å rehabilitere mennesker med rusproblemer, deriblant en rekke barn. Den siste tiden har arbeidet dreid seg mot å bedre livskvaliteten for mennesker i landets nest største bosetningsområde for internflyktninger utenfor Medellín. Bare i 2018 ble 140 000 mennesker drevet på flukt fra geriljagrupper internt i landet og behovene for denne type hjelp er store. Når støtten kuttes neste år, vil Misjonskirken Norge fortsette arbeidet, men med 1 million kroner mindre enn før. 

-Det er åpenbart at når disse pengene forsvinner, så er det 7-8 mennesker som ikke skal jobbe med disse prosjektene lenger, og det må jo bety at det blir mindre virksomhet. Vi håper likevel at de som går i moderkirken, som er middelklasse-colombianere, skal fortsette å bry seg om dette området av Medellín og at vi kan holde på noe av DNA-et om hvordan vi er kirke i denne bydelen, men det er åpenbart at mange av de gode prosjektene vil ha en helt annen intensitet. 

Legger mer press på partnere

-Det vil jo merkes, for midlene vi har fått fra Digni må vi jo få fra et annet sted, sier pastor Benjamin Jensen fra Pinsemisjonen.

– I praksis må menighetene yte enda mer og finne nye partnere. Det vil jo tilfalle en større byrde på lokale menigheter med tanke på arbeidet videre. 

Likevel er utfasingen i tråd med organisasjonens egne prioriteringer. Pinsemisjonen dreiv lenge store prosjekter for å gi barn skolegang og oversette undervisningsmateriell til lokale språk, foruten kirkeplantning og evangelisering. Siden 2010 har de hatt færre norske misjonærer ute og de lokale organisasjonene i land som Argentina, Bolivia, Chile, Paraguay og Nicaragua har tatt over arbeidet. 

– Alle disse stedene har arbeidet blitt nasjonalisert. Det er sterke organisasjoner som driver veldig bra selv. Norske misjonærer har mer tatt en mentorrolle. Det er vel det som er fellesnevner for Sør-Amerika: Vi har skapt partnerskap og det er mange prosjekter som støttes via norske menigheter, sier Jensen. 

Etterlater seg mye

Solen er gjemt bak skyene og det er et mildt drag i luften ute ved bassengområdet. Selv ikke nordmenn sørger over å måtte tilbringe dagene innendørs. «Salón Esmralda» er en romslig konferansesal i imitert luksus; glass og messing – og de 30 deltakerne samles der for å høre cubaneren forelese om hvordan kirken i Sør-Amerika kan forstå sitt diakonale oppdrag i et moderne samfunn og i lys av FNs bærekraftsmål. Situasjonen er ikke slik den var for 20-30 år siden, forklarer han. De må tenke annerledes. 

Da norske misjonsorganisasjoner startet sitt arbeide her på slutten av 70-tallet var Sør-Amerika et fattig kontinent. Misjonærene som dro ut, ble møtt av en befolkning som sjeldent kunne lese eller skrive, som levde i enkle adobe-hus og ferdetes på grusveier mellom landsbyer hvor det verken fantes skoler, helsetjenester eller rent vann. 

Digni, som den gang het Norsk Misjonsråds Bistandsnemd, begynte å formidle Norad-støtte til prosjektene i 1981. Siden da har organisasjonene bidratt i omveltende prosjekter, først innenfor landbruk, dyrehold, helse og undervisning.  Med tiden kom også handikapsentre, fotball- skoler og baner, fredsarbeid og prosjekter for å fremme menneskerettigheter – og bankvirksomhet. 

Bankvirksomhet og barns fremtid

Dette med bankene nevnes av flere som et håndfast resultat av norske misjonsorganisasjoners innsats. Både i Bolivia og Ecuador har Misjonsalliansen etablert banker for å gi fattige mennesker tilgang til lån og finansielle tjenester. Opprinnelig var dette del av et utviklingsprosjekt, som var støttet av Digni. Nå har bankene vokst seg store. Samlet låner de ut hele 270 millioner dollar og har 97.000 kunder. Dette har skapt nye inntektsmuligheter og arbeidsplasser for utallige mennesker i begge land. 

Også misjonsorganisasjonenes innsats for å fremme utdanning løftes frem som en del av «arven» man etterlater seg. Helt siden starten av sin virksomhet har organisasjonene bygget skoler, arbeidet med utdanningsmyndigheter og lærere for å heve kvaliteten på undervisningen.  Bare i Ecuador anslår Misjonsalliansen at omlag 80.000 barn har deltatt i deres prosjekter siden begynnelsen av 90-tallet. Pinsemisjonen anslår 100.000 barn i sine prosjekter siden oppstart. 

Også relasjoner

-Alt dette som har blitt oppnådd kommer som følge av en relasjon … sier direktør for Misjonsalliansen i Ecuador, Javier Gutierrez. 

– Fordi det har ikke bare vært penger. Det har også være en utveksling av erfaringer og måten man ser ting på. Vi har bygget relasjoner til Norge, mellom organisasjoner som er Digni-finansiert i andre land, men også innad i landet og vi har bidratt til å styrke kirken som en sosial aktør. Jeg tror en del av arven etter de norske organisasjonene vil være at kirken har begynt å snakke mer om humanitær utvikling, ikke bare i de små kirkene, men på nasjonalt nivå. 

Andre tider nå

Inne i «Salón Esmeralda» fordeles deltakerne i grupper på tvers av land og organisasjoner, før de sprer seg til de ulike sittegruppene utenfor, for å gjennomføre gruppeøvelser. De snakker om hvordan de arbeider nå – og hvordan de må arbeide i fremtiden. 

-Behovet her har jo forandret seg betraktelig, særlig på landsbygda Det var jo helt rett å gjøre det vi gjorde da, men vi ville ikke hatt behov for det i dag, sier Malvin Ommedal, som er misjonær for Norsk Luthersk Misjonssamband i Bolivia. Han forteller om da flyttet til Bolivia på slutten av 80-tallet, om jordbruks- og dyreoppdrett og om installering av drikkevann i landsbyene. 

-Nå jobber vi mer på det mentale plan, med å styrke familierelasjoner, holdningsendringer, bekjempe vold i hjemmet, som er et stort problem. Så det er jo en annen type prosjekt, da. Og så er det fremdeles kommuner som ikke har vann, men nå har kommuneledelsen mulighet til å hjelpe til selv. Før hadde de ingenting å rutte med. Ordfører og rådmann var bare symbolpersoner. 

-Vi ser jo det, vi som har vært her i lenge og er engasjerte, at ting har gått fremover sier utsending for Misjonsalliansen Lene Wennerberg.

– Jeg bodde her fra jeg var 9 til 15, da foreldrene mine jobbet for Normisjon, og mye har skjedd siden da. Vi ser jo at veiene har blitt bedre, det å komme seg rundt er lettere og tryggere, at folk har bedre biler. Så ting skjer. 

«Tiempo de bomba»

Sør-Amerika er ikke et fattig kontinent lenger. Flere av landene her har opplevd økonomisk vekst og hatt gode perioder med politisk stabilitet. Likevel er det flere som beskriver kontinenter som «una bomba de tiempo». En tidsbombe. Veien fra ro til kaos kan være kort. 

-Sør-Amerika har ikke løst alle sine problemer, sier Kristian Larsen og viser til opptøyene i Quito like før konferansen, til den bolivianske presidentens flukt til Mexico og demonstrasjoner både i Chile, Venezuela og Colombia bare de siste månedene. I tillegg kommer globale utfordringer knyttet til klima, til menneskerettigheter og sivilsamfunnets frihet. 

-På mange måter er det flere problemer og på en annen måte enn før. Det vi ser er sosial uro og misnøye med sittende regjeringer, som ikke gir svar på folkets behov, og frustrasjon som øker. 

-Er det en sjanse for at Digni kan komme tilbake til Sør-Amerika? 

-Jeg vil ikke gi falske forhåpninger. Situasjonen er uforutsigbar. Vi vet ikke hvordan den ser ut om noen år. Vi vet heller ikke hvilke rammer som ligger for bistandspolitikken. Det er vanskelig å spå fremtiden, sier han. 

Prosjektbesøk

På konferansens siste dag dro alle deltakerene til Guayaquil for å besøke Misjonsalliansens prosjekter, deriblant handikapsenteret Centro Creer, yrkeskursene i de lokale kirkene og fotballskolene.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

•