Etter ebola

– Vi mistet våre dyktigste leger og sykepleiere under ebola-krisen. Mangelen på helsepersonell er prekær. Ebolautbruddet førte til at skoler ble stengt. Vi mistet en hel jordbrukssesong og må nå importere mat for dyre penger. Alt dette strever vi med nå.

Metodist-biskopen John K. Yambasu vet hva han snakker om. Gjennom hele ebolautbruddet, som til nå har krevd nærmere 4000 menneskeliv bare i Sierra Leone, har han stått i bresjen for kirkens respons. Han har også ledet en interreligiøs arbeidsgruppe, som har koordinert innsatsen fra forskjellige kirkesamfunn og moskeer.

Denne uken gjester han Norge sammen med sin biskopkollega fra Liberia, John G. Innis. På et frokostmøte hos Digni får de frammøtte høre om kirkens kamp mot ebola.

– Heldigvis er det bare et tidsspørsmål før Sierra Leone kan erklæres ebolafritt, erklærer Yambasu triumferende.

Informasjonskanal. For ett år siden så det verre ut. Ebolautbruddet kom brått og brutalt på. Verken folk eller myndigheter var forberedt på hvor fort situasjonen utviklet seg, og ingen visste hva de skulle gjøre. Siden ingen visste at viruset smittet gjennom kroppskontakt, spredte utbruddet seg raskt. I Metodistkirken skjønte de at noe måtte gjøres, og det brennkvikt.

– Myndighetene reagerte svært sent. De var redde for å lage oppstyr som kunne skape panikk og som kunne skremme bort investorer. Det var ingen informasjon å få tak i. Jeg måtte selv gå på nettet og søke opp informasjon, forteller Yambasu.

Derfor innkalte Yambasu og en rekke andre religiøse ledere, til en pressekonferanse hvor de erklærte ebola-krisen som et faktum, og ba om internasjonal støtte. Pressekonferansen ble sendt på både BBC og CNN.

– Deretter kalte vi sammen alle våre biskoper, kirkeledere og evangelister og gav dem opplæring i preventive tiltak.

I et land hvor bare rundt 35 prosent av befolkningen kan lese og skrive, og hvor tilgangen til radioer og mobiltelefoner er begrenset, bød det på store utfordringer å få budskapet ut. I tillegg spredte det seg fort oppfatninger om at viruset var en forbannelse, at det hadde med forfedrene å gjøre.

En stor del av æren for at livsviktig informasjon kom ut til folket tilfaller kirkene, mener Yambasu.

– I hver eneste avkrok av landet finnes en kirke. Våre evangelister satte seg på syklene sine og oppsøkte selv de mest avsidesliggende landsbyene. Jeg var selv ute og prekte på talerstoler i alle landets 14 distrikter. Hvert eneste sted gjentok vi budskapet: Ebola er ikke en forbannelse! Ebola diskriminerer ingen, det dreper alle! Sakte men sikkert begynte folk å ta til seg informasjonen.

Hver mann for seg. Budskapet var ikke alltid populært, forteller Yambasu.

– Vi er et folk som klemmer hverandre. Kroppskontakt er en del av vår kultur. Ikke bare måtte vi avverge dette, vi måtte også be folk tenke på seg selv. «Ingen er tjent med at jeg også dør», måtte vi få folk til å tenke.

I møte med andres lidelse blir dette en tung øvelse, minner Yambasu om.

– Kan du forestille deg hvor vanskelig det er å ikke berøre ditt eget barn, når han eller hun viser symptomer på Ebola? Å sitte og vente i timevis, kanskje i flere dager, på at et responsteam skal komme og ta seg av barnet ditt? Å se barnet ditt bli tatt med i en bil og kanskje aldri se det igjen? Ikke vite hva som har skjedd, hvor han eller hun eventuelt har blitt begravd? Kan du forestille deg den psykologiske påkjenningen?

Avdekket brister. Nå har både medienes søkelys og nødhjelpsorganisasjonene forlatt Sierra Leone. Situasjonen har avdekket store brister både med Sierra Leones beredskap og nødhjelpsorganisasjonenes innsats, hevder Yambasu.

– Det fantes overhodet ingen koordinasjon av den internasjonale innsatsen. Så mange som 8-10 utenlandske organisasjoner kunne være til stede og jobbe i den samme landsbyen. Det første vi måtte gjøre var å dele landet opp i soner og tildele de forskjellige aktørene arbeidsområder. Det var kaotisk.

Epidemien førte også til økt oppmerksomhet om grunnleggende strukturelle utfordringer, så som tilgangen på vann.

– Vann til å vaske seg med var et av de viktigste preventive redskapene under utbruddet? Men hva gjør du når 80% av befolkningen mangler innlagt vann? I mitt hus har jeg rør, men ikke vann.

I desperasjonen begynte folk å grave opp vannledninger – de førte ofte til myndighetsfolkenes hus – for å skaffe tilgang til vann, forteller Yambasu.

– Det er helt uholdbart at folk har så dårlig tilgang på vann. Dette står høyt på lista over ting vi må få orden på etter ebolaen. Det handler ikke bare om våre beredskapsevne i tilfelle et nytt utbrudd, det handler om helt grunnleggende helsefremmende forutsetninger.

– Det er godt at vi får fokus på dette. I det minste har ebolautbruddet gjort oss mer bevisste på hva vi trenger å få gjort og hva vi burde forvente fra myndighetenes side.

Religiøst samhold. Også på et annet felt har ebolakrisen hatt en positiv effekt.

– Samarbeidet mellom kristne og muslimer har virkelig blitt styrket gjennom denne vanskelige tiden. Vi har jobbet sammen mot en felles fiende.

Men den gode tonen er ingen selvfølge, påpeker Yambasu.

– I landene rundt oss ser vi at konfliktnivået mellom kristne og muslimer øker. Derfor er det enormt viktig at vi klarer å konsolidere denne dialogen og fortsette å bygge landet sammen. Det forblir en av de viktigste oppgavene i Sierra Leone etter ebola-krisen, avslutter Yambasu.