En varslet katastrofe

Vi har fått Nepal inn i stuene våre. Nøden, elendigheten og fortvilelsen lyser ut av bildene, tekstene og fra det reporterne sier. Hva om et slikt jordskjelv hadde skjedd hos oss, i all vår velstand? Vi hadde nok bitt tennene sammen og bygd på ny, hjulpet av en stat med enorme ressurser og av forsikringsselskap som sikrer våre hus og eiendommer. Sannsynligvis ville våre bygninger vært mer robuste også. Vi ville hatt kriseberedskap og varslingssystemer. Om noen hadde mistet alt de eide, ville de ikke risikere å fortsette livet på gata. Vi kan krangle om hvor godt NAV virker, men NAV fins. Det er den store forskjellen.

Jordskjelvet i Nepal rammet en av Asias aller fattigste nasjoner. Et land i politisk kaos, der verken stat eller forsikringsselskaper gjør den store forskjellen, hvor topografien er et logistisk mareritt og bygningsforskrifter er en fin teori. Jordskjelvet i Nepal var en varslet katastrofe. Jeg var i Nepal en uke før det skjedde. Alle gikk rundt og snakket om det store skjelvet som snart ville komme. Likevel var ikke landet forberedt. På grunn av fattigdom.

Igjen og igjen er det de fattigste som får kjenne naturens krefter på kroppen. Det er ikke tilfeldig. Det er fattigdom som tvinger folk til å bo i elendige bygninger, til å bosette seg i flomutsatte elvedeltaer og bratte skråninger hvor ras kan gå når som helst. Det er fattigdom som gjør at mennesker ikke har råd til forsikringer eller gode helsetjenester. De har ofte ikke råd til noe annet enn et farlig miljø.

Det er fattigdom som tvinger mennesker på flukt. Mange av dem havner i overlastede båter på vei til Europa. De vet at det er livsfarlig, men de vet også at hjelpen aldri vil komme til akkurat deres nærområde. De fattige tar ikke en kalkulert risiko. Hele livet er en kalkulert risiko, og statistikken viser at de kommer dårlig ut av det.

Så lenge rikdommen er urettferdig fordelt, vil også dødstallene forbli smertelig urettferdige. Burde vi ikke gjøre noe med det?

FOTO: Jessica Lea/DFID