– Vi elsker hverandre mer enn noensinne.

Paul Njugine Kamau kaster et blygt blikk i retning sin kone, Florence Njoki. Rundt beina deres romsterer et kobbel uimotståelig søte hundevalper. Latteren sitter løst i pastorparets bakgård. Alt er nytt og fint her. Murhuset, den store vanntanken, butikklokalet som vender ut mot gata – hvor husbondens bil står parkert.

Butikken og trekullutsalget er det pastorfruen som styrer. Han er bonde når han ikke står foran forsamlingen sin og preker.

– Målet er at jeg også kan kjøpe meg en bil, sier kona, til heiarop og applaus fra gjestefølget.

Det så ikke like lyst ut for ti år siden. Da leide paret bolig, mens de forsøkte å få endene til å møtes. Hun var hjemmeværende. Da kom invitasjonen til å bli med i en spare- og lånegruppe i regi av pinsekirken.

– Jeg grep sjansen, forklarer Njoki. – Tanken på at jeg kanskje kunne få fart på en egen butikk var en motivasjon.

I seks år satte hun og mannen av penger, som de oppbevarte i en liten boks med tre hengelåser på. Så begynte sparingen å kaste av seg. Med overskuddet på slutten av året, og lån tatt opp fra gruppa, begynte paret å investere i forretningsvirksomhet. Med økt omsetning økte sparingen. Det store gjennombruddet var da de omsider kunne kjøpe sin egen tomt og bygge hus.

– Før gikk alt vi hadde av midler til overs til utleieren. Nå går det til barnas utdanning og våre egne investeringer.

Oppstandelse på lokalet

Vi befinner oss i Isinya, en liten by utenfor Nairobi, på vei mot grensa til Tanzania. Hvor mange som bor her, er det ingen som vet, men bebyggelsen sprer seg sakte men sikkert inn i bushen rundt omkring. De store blomsterfarmene trenger arbeidere, og det gjør også sementfabrikkene i Athi River. Vanligvis er det varmt og støvete her, men i dag bugner himmelen med regntunge skyer. Emmanual Mauso manøvrer den svære landcruiseren elegant mellom grønnsaksboder og søledammer, før vi parkerer utenfor et kirkebygg i bølgeblikk. Her holder pinsemenigheten til. Det vil si, én av pinsemenighetene. For om det er noe Isinya er fullt av, foruten grønnsaksboder, er det kirker av mer eller mindre karismatisk legning.

– Før gikk alt vi hadde av midler til overs til utleieren. Nå går det til barnas utdanning og våre egne investeringer.

Men det er i denne kirken damene samler seg, de som er medlemmer av Tuinuane, og som kommer hit hver uke for å sette av penger eller ta opp lån til forretningene sine. Sakte fylles kirkebenkene opp, mens bokholderne tar plass bak bordene i front. Men før det skal spares og lånes, skal det synges og bes. En av kvinnene trår fram og synger en og en linje som gjentas av forsamlingen. Lukkede øyne, duvende kropper, summende stemmer. Inntil det ebber ut. Så stimler de sammen rundt bordene med sine nøysomt oppsparte penger. Regnskapsførere, valgt av de andre i gruppa, fører opp sparebeløpene i journaler. 1000 Kenya-shilling her, 2000 der. Når alle gruppemedlemmene har levert sine bidrag, ligger 200 000 shilling i pene bunker på bordet, tilsvarende 16 500 norske kroner – en astronomisk sum på den kenyanske landsbygda. Her er ingen diskusjoner om børs og katedral, her er ganske enkelt hele livet samlet innenfor kirkebyggets fire vegger.

Et gigantprosjekt

Tuinuane Women’s Project ble startet av den kenyanske pinsekirken Free Pentecostal Fellowship of Kenya i 2005 med støtte fra Digni gjennom PYM, og er nå inne i en avsluttende fase. Målsetningen har vært å styrke kvinners posisjon og deltakelse i samfunnet og menighetene. Siden oppstarten har prosjektet ført til opprettelsen av 1656 spare- og lånegrupper, hvor over 40 000 kvinner (og noen få menn) deltar.

Konseptet går ut på at kvinner sparer sammen i grupper. Det er obligatorisk å sette av penger hver uke. Fra gruppas felles pott kan medlemmene ta ut lån når de trenger, til en rentesats på 1%. Lånene må betales tilbake i løpet av kort tid, innen fem måneder. Gruppene er selvstendige og selvbærende – ingen penger tilføres fra utsiden. Kvinnene gir og mottar lån fra sin egen sparekasse.

En nylig gjennomført evaluering viser at prosjektet har nådd, og endatil overoppnådd, de fleste av målsetningene sine: Gruppemedlemmer med to års fartstid hadde i gjennomsnitt økt sparebeholdningen med 105 %

(målsetningen var 100 %), mens hele 95 % av medlemmene hadde satt i gang med inntektsbringende aktiviteter som en følge av tilbudet. 640 frivillige koordinatorer hadde fått opplæring (målsetningen var 650). Dropout-raten er minimal: Kun 0,3 % av kvinnene gir opp spare- og lånegruppene.

De største endringene lar seg likevel ikke kvantifisere, fastslår evalueringsrapporten, som er gjort av Doreen Kwarimpa-Atim. Svært mange av kvinnene forteller om hvordan Tuinuane har ført til store forandringer i deres liv og familier. Der de før strevde med å få endene til å møtes, har de fleste nå inntektsbringende arbeid som gir dem økonomisk sikkerhet og anledning til å forsørge familien, sende barna på skolen og styrke forretningene sine ytterligere. Mange forteller også om nyvunnen respekt fra sine menn, som i flere tilfeller også låner penger fra kvinnene. Dette bidrar til å endre tradisjonelle kjønnsrollemønstre, og mange melder om lavere konfliktnivå i hjemmet. I tillegg får mange av kvinnene prøve seg ut i lederroller, både i gruppene og i menighetene de er en del av.

Kvinner som vil opp og fram

– Noen menn er bare idioter. Derfor er det så viktig å løfte fram kvinnene.

Margaret Mbugua er prosjektkoordinator for Tuinuane, og sannsynligvis pinsepastor på fritiden. I gårdsrommet i Isinya flommer det over, både av vrede, takknemlighet og saligprisninger når koordinatoren er på besøk med sin norske gjest.

– Denne kvinnen er en helt! Jeg synes vi skal takke og be for henne, erklærer Mbugua før hun kaster seg ut i oppgaven. Fra gårdsrommet lyder bifallene «amen» på enden av hver strofe, i tiltakende styrke.

Kvinnen i sentrum, Mary Wanjiru, er alenemor. Mannen etterlot henne og fire barn til seg selv, og flyttet sammen med en annen kvinne. I henhold til kulturelle normer har han ingen forpliktelse overfor sin gamle familie. For Wanjiru har det vært et tøft løp, men nå høster hun gevinsten.

– Jeg har lært meg å bli uavhengig. Og siden jeg ble med i Tuinuane for snart ti år siden, har jeg bygd opp min egen skreddervirksomhet. Det ble lettere straks jeg fikk kjøpt egen tomt og hus. Nå sparer jeg slik at datteren min kan begynne på universitetet. Det hadde ikke gått uten Tuinuane.

Denne kvinnen er en helt!

Men Wanjiru ønsker ikke å dvele ved fortiden.

– Planen nå er å få koblet meg på strømnettet, forteller hun, før hun viser gjestene på en tomt rundt hjørnet.

– Her skal jeg bygge noen hus som jeg kan få leid ut. Deretter har jeg planer om å kjøpe meg en bil og noen åkerlapper.

Noen hundre meter lengere nede i gata er det Alice Mwendes tur til å vise fram butikken sin. I tillegg til å drive sin egen lille butikk, jobber hun frivillig for Tuinuane. Det er litt som å være styreleder i borettslaget på ubestemt tid, uten kompensasjon. Men Mwende klager ikke.

– Jeg er stolt av den frivillige jobben jeg gjør. Det er ikke en byrde å kunne hjelpe andre.

Mwendes historie ligner på alle andres historie i Tuinuane. Der hun før levde et hardt liv fra hånd til munn, har hun nå klart å skaffe seg nok økonomisk sikkerhet til å senke skuldrene og sende barna sine på gode skoler. Før hun ble med i Tuinuane jobbet hun på blomsterfarmene som omringer Isinya. Mwende grøsser når hun tenker tilbake på den tiden.

– Det var hardt arbeid, dårlig betalt og fryktelige arbeidsforhold. Jeg ble stadig trakassert av arbeidsledere. Alle de tingene de kunne si og gjøre …

Mwende rister på hodet.

– Så du sa opp for å begynne med Tuinuane i stedet?

– Nei, jeg sa opp fordi jeg ikke hadde tid til å gå i kirka lenger. Det var først da jeg fikk kommet meg i kirka igjen at jeg ble kjent med Tuinuane. Jeg meldte meg opp med det samme.

Jeg er stolt av den frivillige jobben jeg gjør. Det er ikke en byrde å kunne hjelpe andre.

Et avgjørende skritt

200 kilometer nordvest for Isinya, i safaribyen Nakuru, fortelles de samme fortellingene. Fra kvinner som ikke hadde noe å ta seg til, eller som strevde med å skaffe penger til å etablere inntektsbringende aktiviteter. Om hvor håpløst det er å være i utleiernes hender, og hvor mye det betyr å kjøpe seg sin egen landflekk og bygge seg et hus. Det koster 60 000 – 100 000 shilling. En stor nok sum til at de færreste har råd til å ta skrittet, eller tør å låne penger i banken, men liten nok sum til at Tuinuane-medlemmene etter hvert faktisk gjør det. De forteller også om hvordan de får sendt barna sine på skolen. Ikke bare til de offentlige skolene, men til gode privatskoler. Og på universiteter. På denne måten er kvinnene, og noen få menn, med på å ta et avgjørende skritt i livet, inn i en ny sosial klasse, med trygghet i egen eiendom. Og det beste av alt: De gjør det med egne midler og ressurser.

– Har man først tatt dette skrittet, er det ingen vei tilbake. Dette kaller jeg varig utvikling, forklarer Mbugua.

Hun har tatt meg med til Nakuru for å treffe de lokale koordinatorene Mary Wahome og Beatrice Mathenge, og flere lokale Tuinuane-medlemmer.

– Dette er noen av de flinkeste folkene i hele Tuinuane-systemet. Her har de virkelig orden på sakene. Kvinnene her kommer ikke med penger hver onsdag, de kommer med en kvitteringsslipp fra banken, som viser hvor mye de har satt inn på kontoen sin. Og gjett om de sparer. Selv de fattigste kvinnene kommer med en tusenlapp i uka.

Wahome har framtoningen til en souldronning. Hun koordinerer arbeidet i flere spare- og lånegrupper i og rundt Nakuru med den største letthet («Tuinuane is like preaching to me»). I tillegg driver hun en frisørsalong, og har ansatt to jenter til å hjelpe seg. Hun tjener respektable 40 000 shilling i måneden.

– Det er ikke nok. Jeg vil ha mer penger, slik at jeg kan få alle de tre barna mine gjennom universitetet. Derfor skal jeg begynne med høneoppdrett sammen med mannen min, forklarer Wahome, mens hun kammer håret til en kunde.

Det er åpenbart glatte extensions i brasilianske og meksikanske valører som er mest populært for tiden. Heller ikke kvinnene i Tuinuane tar lett på stilbevisstheten, med egne drakter spesialsydd for alle medlemmer.

– Problemet er bare at draktene ikke passer lenger. Disse kvinnene spiser nå, påpeker Mbugua til latterbrøl fra forsamlingen.

Kvinner inntar lederposisjoner

Mathenge tar oss med til sin butikk sentralt i Nakuru. Sammen med sin mann, pastor og mannlig Tuinuane-medlem William Mathenge driver hun et engrosutsalg. Målbevisste kunder stikker hodet innom mens vi står i lokalet og snakker.

– Konseptet vårt er at vi selger i større kvantum. Hit kommer småselgerne for å hente ut varer som de selger videre for en høyere pris, forklarer Mathenge, mens hun ringer til sin mann.

Pastor William dukker straks opp med et bredt smil. Han er en innflytelsesrik Tuinuane-ambassadør innenfor den kenyanske pinsekirken, som har deltatt i prosjektets styringsgruppe og reist landet rundt for å overbevise andre pastorer om å skape rom for spare- og lånegruppene innenfor kirkene.

– Uten pastorene på laget, kan du bare glemme å få til noe, forklarer han. – Men de lytter til meg.

– Hvilke endringer fører Tuinuane til i kirkene?

– Det er så mye, så mye. For meg handler det om å komme sammen og bære hverandre. Det nytter ikke å stå der å preke Guds ord til tomme mager, det må leves ut. Men jeg ser også hvor mye det har å si for kvinnenes rolle i menigheten. Der vi før bare så benkefyll, ser vi nå ressurspersoner som kan være med på å løfte hele menigheten. Tuinuane har gitt mange av disse kvinnene en arena til å utfolde seg og bruke sine talenter. Det har hatt enormt mye å si for selvtilliten. Nå ser vi dem i lederposisjoner i kirken, enten det er som medlemmer i eldsteråd, som formenn og bokholdere, lovsangsledere eller søndagsskolelærere.

Pastoren medgir at situasjonen i Nakuru er unntaket, ikke regelen.

– Vi lever i en fryktelig mannsdominert kultur, og det gjenspeiler seg i menighetene. Men erfaringen fra Nakuru viser at det kan endre seg.

Free Pentecostal Fellowship of Kenya har en policy som tilsier at minst 30% deltakelse fra kvinner i stillinger, verv og demokratiske strukturer. I praksis viser det seg vanskelig å nå denne målsetningen.

Der vi før bare så benkefyll, ser vi nå ressurspersoner som kan være med på å løfte hele menigheten.

– Men den den er der, og den er vedtatt som en konsekvens av de lærdommene vi har trukket fra Tuinuane og andre prosjekter hvor kvinner og likestilling har vært et tema, forklarer Mbugua.

Etter at den obligatoriske bønnestunden er unnagjort i butikken til familien Mathenge, gjør vi oss klare til å bryte opp og reise tilbake til Nairobi. Men pastor William har en avsluttende merknad.

– Du kan fortelle folkene der hjemme i Norge at dette er et av de beste prosjektene jeg noensinne har vært borte i. Tenk på alle de tusener av kvinner som gjennom Tuinuane har klart å karre seg opp fra støvet og begynt å ta tak i sitt eget liv, og det med sine egne penger. Det er stort.