Del 1 – Det vonde slaveriet

Han hadde rykte på seg for å være viljesterk, og nå hadde han fått det for seg at det var hans oppgave å gjøre opprør mot tradisjonen. Hun var fortvilet. Vel kunne hun beundre ham for hans integritet og kompromissløse prinsippfasthet. Men dette var å gå for langt. Hun tryglet ham om å la være, minnet ham om konsekvensene. Hun truet med å forlate ham. Men Tesfay hadde bestemt seg. Han skulle i begravelsen til Lamba. Han skulle spise maten som ble servert, sitte blant gjestene og berøre liket. Slik var tradisjonen, argumenterte Tesfay. Når noen i landsbyen var døde, stilte alle opp.

Bare ikke i begravelsen til slavene.

De lever i den samme landsbyen, men noen er merket. Bare de som hører til landsbyen, vet hvem de er. Slaveetterkommerne. De urene. Ingen i landsbyen husker hvordan det startet, men det var trolig i forbindelse med en stor hungersnød i Gamofjellene en gang på 1800-tallet. For å overleve solgte de vanskeligst stilte seg som slaver til mer velstående familier. De gav fra seg alt de hadde, men de berget livet. Det er lenge siden nå, og teknisk sett er slaveriet opphevet for lenge siden. Men det har satt seg i tradisjonen. Den sier at herskerfolket ikke kan være i kontakt med de urene. Da vil de selv bli smittet av forbannelsen, og regnes som slaver. Det er tabu å sitte sammen med dem. Det er forbudt å spise den samme maten som de spiser, og det er regelrett galskap å berøre de urenes lik.

Alle i landsbyen vet at dette er en tåpelig tradisjon, argumenterte Tesfay. Alle vet at dette opplegget er riv, ruskende galt. Og den eneste grunnen til at det ikke skjer noen forandring, er at ingen tør å gå foran med et eksempel.

Hun kunne ikke stoppe ham. I det han forsvant ut døra, visste hun at livet aldri kunne bli det samme igjen.

Det var mange usikre blikk som møtte Tesfay, da han dukket opp i begravelsen. De hadde lyst til å advare ham, men ingen turde å si noe. Han forsynte seg, og satte seg for å spise sammen med de sørgende. Og når tiden var inne, reiste han seg og gikk bort til båren.

Det gikk som det måtte. Umiddelbart ble Tesfay erklært som uren av landsbyens ledere. Skammen var ikke til å leve med. I sin fortvilelse distanserte hun seg fra ham. Hun fornektet ham og det han hadde gjort, og flyttet inn hos slektninger. Alt var lagt i grus takket være hans stahet.

Alle vet at dette opplegget er riv, ruskende galt. Og den eneste grunnen til at det ikke skjer noen forandring, er at ingen tør å gå foran med et eksempel.

Det var ingen som lot seg bevege av Tesfays eksempel. Alt fortsatte som før, men ikke for Tesfay. Han ble utstøtt fra det sosiale livet i landsbyen. Han som var fra en respektert familie, en lederskikkelse i lokalsamfunnet, var nå som død for dem. Tesfay hadde satset alt på ett kort og tapt. Han var stolt over sitt mot, men han tok det tungt.

Ifølge tradisjonen var det bare en måte man kunne fri seg fra slavestatusen på, nemlig ved å kjøpe seg fri. Woju kaltes ritualet. Det het seg at herskerne bestemte summen, men i realiteten handlet det bare om hvor mye man eide. For at en slave skulle bli fri, måtte han blakke seg fullstendig. Det var ikke uvanlig med beløp på 30 000 birr, en astronomisk sum i det sørlige Etiopia. Tesfay hadde ingen planer om å betale.

Del 2 – Siste livspust

Til familien sa hun ingenting, men hun visste at det nærmet seg slutten. Smertene kunne jage gjennom kroppen, den minste oppgave var en styrkeprøve. Hun hev etter pusten. Hun var usikker på hva hun følte.

Hun var ikke spesielt ung, men heller ikke veldig gammel. Hun hadde fire barn. De fleste i landsbyen hadde flere. Mannen hadde alltid bebreidet henne for ikke å være fruktbar. Nabokonene, de hun kunne omgås med, nølte ikke med å sende spydige bemerkninger i hennes retning. Hun trøstet seg med at hennes barn aldri hadde måttet gå sultne til sengs.

I begravelsen kom de alle til å være der. De eldste barna ville krongle seg opp de bratte åssidene i en buss fra Arba Minch, innleid for anledningen. Det er noe rart med vår tradisjon, tenkte hun. Det er først når noen er døde, alle stiller opp. Det vil si: Alle av slaveherkomst. Herskerfolket menget seg ikke med sånne som henne. Slik hadde det alltid vært, selv om hun hørte snakk om at skikken skulle avskaffes. Hun husket Tesfay. Hvordan han hadde sjokkert alle ved å dukke opp i begravelsen til Lamba. Ikke vær redd, hadde han sagt, som om det var de andre som hadde noen grunn til å være redde!

For noen uker siden hadde hele landsbyen samlet seg på markedsplassen. Kongen, gammel og skrøpelig som han var, hadde selv ledet seremonien. En okse ble slaktet. Så hadde de alle, i tur og orden, tråkket på magesekken. Alle var der, også prosjektfolkene med sine hvite biler. Og synodepresidenten. For Gud er alle like, hadde han sagt. Han var av herskerfolket. Når seremonien var over hadde han satt seg i bilen og kjørt tilbake til byen, sammen med prosjektfolkene.

Alle hadde gått hver til sitt. Seremonien ble gjenstand til heftig diskusjon. Du var til stede! Kongen selv har erklært slaveriet for opphevet! Du deltok jo selv i ritualet! Neste dag fortsatte livet som før.

Da hun la seg til å sove, ble hun liggende å gruble. Hun hadde sett mange forandringer, spesielt de siste ti årene. Veier, strøm, telefon, rent vann i kilden. Myndighetenes folk var stadig oftere på besøk. De hadde bedt landsbyledelsen om å utpeke noen innbyggere til utviklingsagenter, eller hva de nå kalte det. En til fem var ligningen. Hver sjette borger skulle stå til tjeneste for folk og myndigheter. Hver uke møttes de, og rapporterte om landsbyens utfordringer. Før hadde de ofte vært syke, men med rensingen av brønnvannet og alle de nye reglene for renhold hadde situasjonen endret seg. I byene var alt blitt nytt og fremmed, ble hun fortalt. De fortalte også at det ikke fantes slaveri noen andre steder i landet.

Kanskje vi kan våge å se lyst på framtiden, tenkte hun. Hun hutret seg i kulden, og krøllet seg sammen under teppet. De fant henne slik neste morgen.

Del 3 – Begravelsen

Esaias gjorde seg klar til å reise til Addis da Galunde ringte. Han hadde sett fram til denne turen, til å treffe de andre synodepresidentene og drøfte kirkepolitikk. Besøke slektninger og handle sjeldne matvarer i butikkene i Addis. Det var årets høydepunkt.

Du er nødt til å stille opp, ellers er alt vi har gjort forgjeves, formante Galunde. Esaias visste at han hadde rett. Han sukket for seg selv, satte kofferten på plass igjen på soverommet og rasket med seg nøkler og mobiltelefon. Det var mange som forsøkte seg med unnskyldninger, men nå var det Esaias som viderebrakte Galundes formaninger, fra dør til dør. Dere er nødt til å stille, ellers er alt forgjeves. Landcruiseren fyltes opp. Så bar det oppover de bratte, grønnkledde åssidene mot Gantu.

Det var ikke vanskelig å se hvor det skjedde. En stor folkemengde hadde samlet seg i veien. Gamle busser stod på kryss og tvers av veien. Esaias var lettet. Alle var der. Dette var vendepunktet, som alle hadde ventet på.

De hadde lenge diskutert det i synoden. Situasjonen i menigheten hadde etter hvert blitt uholdbar. Pastoren hadde forsøkt å mekle og formane, men det var ikke snakk om. Det var enten dem eller slavene. Kirken hadde vegret seg for å ta opp kampen. Det var et vepsebol. Dessuten var det bare et mindretall som ble holdt utenfor. Skikken ville bli avskaffet før eller senere likevel. I stedet fokuserte synoden på å tjene landsbyene gjennom et utviklingsprosjekt. Vann og sanitær, familieplanlegging og forbygging av HIV/AIDS. Dette kunne de.

I mellomtiden vokste elefanten i rommet seg stadig større. For Esaias ble situasjonen uutholdelig. Han hadde vokst opp i en av disse landsbyene og han husket godt hvordan de hadde pleid å mobbe slavebarna. Siden den gang hadde han kommet seg ut i verden, blitt omvendt, og kalt til stadig større oppgaver innenfor kirken. Han var en mild og from mann, godt likt av sine medarbeidere. Han visste godt hva som stod i boken.

Det var enten dem eller slavene. Kirken hadde vegret seg for å ta opp kampen. Det var et vepsebol. Dessuten var det bare et mindretall som ble holdt utenfor.

Allmøtene i landsbyene var annerledes enn i andre prosjekter. Stadig penset samtalen inn på klassedelingene i landsbyen, ofte til ubehagelig murring fra forsamlingen. Esaias hadde selv deltatt på flere slike møter og sett hvordan prosjektlederen måtte bruke all sin kløkt og autoritet for å få ro i forsamlingen. Det var spesielt en kar, som benyttet en hver sjanse på å ta opp temaet. Mysteriet Tesfay. Hvor fikk han kampgløden fra? Esaias kjente historien hans. Nå kjente han også til konklusjonen. Tesfay hadde fått det som han ville. I prosjektet ble mer og mer krefter satt inn for å finne en løsning på problemet. Utallige møter og forhandlinger fulgte. På seremonien, for noen uker siden, ble slaveriet offisielt erklært opphevet.

Så ventet de bare på at noen skulle dø.

Del 4 – En ny tidsregning

De svettet – ikke på grunn av varmen, for det var alltid kjølig og godt oppe i fjellene – men fordi det ikke var nok mat. I en hvilken som helst anledning ville det ha vært en skandale, men i denne anledningen falt det ingen spydige kommentarer. Ingen av gjestene så ut til å ha noen forventninger heller. For en gangs skyld var det ikke kutymene som styrte sammenkomsten. Det vil si, ritualene og skikkene ble jo overholdt, men denne gangen med åpne øyne og ører. Det var uhørt og samtidig den mest naturlige ting i verden, at hele landsbyen var samlet i begravelse, både «slaver» og «herskere». Regelboka var kasta, en ny regelbok var oppstått.

Esaias visste heller ikke hva han skulle forvente. Han hadde aldri vært i en slik begravelse før. Det hadde ingen. Hele følelsesregisteret var til stede på en gang. Dyp sorg gikk hånd i hånd med forventningsfull glede. Usikre blikk og keitete kropper, som hilste skulder mot skulder, slik man gjør. Ingen sa noe utover det man var forventet å si, men aldri hadde så mye blitt sagt som denne dagen, i denne begravelsen. Ingen hadde forberedt seg, men alle visste hva de skulle gjøre. En ny tidsregning var innført.

Til slutt stod Esaias foran liket. Det var ikke noen han kjente til. Han visste ikke noe om henne, annet enn at hun var av slaveherkomst. Han strakte fram hånda. Da han kikket opp, møtte han blikket til Tesfay. Ingen sa noe. Det var ikke noe mer å si.