Fredag kommer tilleggsproposisjonen til budsjettforslaget for 2016 hvor Regjeringen foreslår hvordan den vil finansiere de ekstra utgiftene til flyktninger i Norge.

Regjeringen har signalisert at en stor del av denne regningen skal tas over bistandsbudsjettet. I stedet for en nasjonal dugnad legger regjeringen opp til å la verdens fattige betale.

Én prosent av BNI i bistand er ikke ment som et tak

Under finanskrisen i 2009 la regjeringen 20 milliarder kroner på bordet i en akutt redningspakke til bankene. Når verden nå står ovenfor store, humanitære katastrofer, forventer vi det samme.

Er det én gang vi skal gi mer enn en prosent av BNI – er det nå.

Flertallet av partiene på Stortinget har enten i uttalelser eller partiprogram sagt at man minst må gi 1 prosent av BNI til bistand og utvikling. Målet om å gi 1 % av BNI i bistand har aldri vært ment som et tak. I en situasjon der en økende andel av bistanden går til flyktninger i Norge, må vi gå ut over denne grensen. Er det én gang vi skal gi mer enn en prosent av BNI – er det nå.

Uklokt å sette grupper opp mot hverandre

Den langsiktige bistanden har blitt kraftig kuttet i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2016. Der gjøres det en tydelig dreining bort fra langsiktig bistand, og over til nødhjelp og humanitær innsats. Det er positivt og nødvendig at regjeringen vil gi mer til Syria, nærområdene og andre katastrofer. Vi mener likevel at det er uklokt at dette skal gå ut over støtten til langsiktig utvikling, som fungerer som forebygging mot nye kriser. Både langsiktig og kortsiktig innsats står helt sentralt for å nå verdens nye bærekraftmål. Det er derfor uheldig at regjeringen nå setter disse gruppene opp mot hverandre. Norge må sette seg som mål å både gi solide bidrag for å stanse de store humanitære krisene, samtidig som vi må hindre fattigdom og nye kriser på lang sikt.

Konsekvensen kan bli økt migrasjon og økte kostnader

Regjeringen har i sitt forslag til statsbudsjett allerede foreslått kutt i støtten til sivilsamfunnsorganisasjonene. Ofte er det sterke sivilsamfunnsorganisasjoner som kan bidra til positiv endring og utvikling. Dette er blant de delene av bistanden hvor man har best rapportering og kontroll, og hvor det har blitt oppnådd svært gode resultater. Ved å bygge sterke sivilsamfunn i utviklingsland sikrer man langsiktig effekt av arbeidet. Kutt i støtten til sivilsamfunn og den langsiktige bistanden vil føre til at færre får hjelp og man oppnår mindre utvikling. Dette kan igjen føre til økt migrasjon, og betydelig økte kostnader i fremtiden.

Vi skjønner at regjeringen står i en krevende økonomisk situasjon. Her må alle sektorer i samfunnet ta grep for å kutte utgifter og spare penger. Vi kan ikke sende regningen til verdens fattige.