Vil løfte psykisk helse i bistanden

Egentlig skulle han ikke til Norge. Matrika Devokota surrer et loddent skjerf om halsen og setter seg dypt i sofaen. Han var i Storbritannia da ideen kom. Mens han reiste rundt på øyene, fra Belfast til Cornwall, for å samle inn penger til et krisesenter for misbrukte kvinner, kastet han et blikk på kartet og innså at det ikke var langt over Nordsjøen.

Lot det seg gjøre å «say hello» til venner i Himalpartner og Digni?

Matrika Devokotas arbeid i Nepal utføres i samarbeid med Himalpartner, og mottar støtte fra Norad via Digni.

Et sted å søke ly

Krisesenteret er under planlegging. Mange kvinner i Nepal sliter psykisk som følge av vold og mishandling, og i aldersgruppen 15 til 45 år er selvmord den vanligste dødsårsaken. Gjennom stiftelsen Koshish, som Matrika selv driver, vil han gi dem et sted å søke hjelp. En jordflekk ble kjøpt inn for en tid tilbake og han håper britiske donorer kan finansiere rør-arbeid og boliger.

Aktivist og omsorgsgiver

-Jeg og Koshish opererer på to nivåer, sier han. – På den ene siden er jeg aktivist, som jobber for at myndighetene i Nepal skal ta ansvar for mennesker som sliter psykisk. Vi vil at mental helse skal bli en prioritet og bli behandlet på samme måte som fysisk helse. Begge deler er viktig og må følges opp parallelt.

-På den andre siden er det ikke nok å bare heve stemmen. Vi må skape en modell som viser myndighetene hva som fungerer. Vi må vise dem hvordan de kan ta vare på disse menneskene.

Organisasjonen Koshish tilbyr omsorg til mennesker med ulike former for psykiske lidelser.
Foto: Himalpartner.

Lenket fast

Det er en komplisert oppgave han har påtatt seg. I Nepal er det mange fordommer knyttet til psykisk sykdom, noe som ofte fører til diskriminering og utestengning. Han bekrefter også historier om at folk i rurale strøk tolker psykisk sykdom som et tegn på besettelse, og at syke har opplevd å bli stengt inne i bur elle lenket til trær.

Norsk-støttet

Siden 2012 har Matrika fått støtte til arbeidet sitt gjennom Himalpartner og mottar Norad-midler via Digni.

– Dette prosjektet og støtten vi får fra Norge er så viktig. Det hjelper folk som sliter, gir dem selvtilliten og verdigheten tilbake. De er tross alt mennesker. Og mennesker vil leve som mennesker!

Fysisk og psykisk helse er like viktig, mener Matrika. Illustrasjonsfoto fra Nepal.
Foto: Himalpartner

Gløden slukket

Matrika snakker engasjert, men behersket. Hele tiden er han smilende, mens hendene tegner i luften. Det er vanskelig å forestille seg at denne gløden ikke alltid har vært der, at den en gang slukket og ble borte i mange år.

– Det begynte vel da jeg var 15 år, men jeg ble ikke diagnostisert før jeg var 25. Som tenåring var jeg ambisiøs og hardtarbeidende. Jeg ville bli en forsker, en Buddha. Jeg var fascinert av fremtiden og av alle nye oppfinnelser. Jeg tenkte at mennesker er i stand til alt! Hvorfor kan ikke jeg også utrette noe stort?

72 timer i koma

Matrika jobbet hardt, leste bøker, filosoferte over store spørsmål – gjerne 18 timer i døgnet, i følge ham selv. Det ble for mye.

– Jeg ble alvorlig deprimert, og følte meg både fysisk og psykisk dårlig. Jeg satt bare hjemme og orket ingenting. Ikke klarte jeg å jobbe, ikke en gang å bruke penn og papir. Den eneste jeg snakket med var mamma. Ingen andre ville ha noe med meg å gjøre.

Til slutt maktet han ikke mer. I et forsøk på å avslutte sitt eget liv, tok han en giftdose. 72 timer senere våknet han opp på et sykehus. Det var først da han ble oppfordret til å søke hjelp.

200 pasienter til hver

Veien han måtte gå for å bli seg selv igjen var lang. Han oppsøkte en psykiater, men i likhet med andre psykiatere i Nepal, måtte denne ta seg av inntil 200 pasienter på en dag og gjorde da heller ikke stort annet enn å skrive ut medisiner. Men det hjalp litt. Matrika omgav seg med mennesker som støttet ham, som betalte for medisinene hans og hjalp ham til å finne arbeid. Fire år senere var han Matrika igjen.

-Jeg lever et liv jeg egentlig ikke skulle hatt, sier Matrika. Like før påske var han i Oslo.

Bonuslivet

-Jeg lever bonus-livet mitt nå, sier han. Jeg våknet opp av koma til et liv jeg egentlig ikke trodde jeg skulle ha. Og jeg fikk et bankende hjerte for mennesker som sliter psykisk. Derfor ville jeg hjelpe dem.

-Jeg begynte å samle inn penger og kartlegge hva slags tilbud som fantes for mennesker med psykiske lidelser, snakke med media, legge press på myndighetene. Jeg ble en sivilsamfunnsaktør, en vakthund. Myndighetene må la oss være med å utforme politikken for psykisk helse. Ingenting om oss uten oss! 

Dårlige odds

Han viser til tall som sier at 85 prosent av de som har psykiske lidelser aldri får hjelp. I et land med 29 millioner innbyggere, er det kun 50 psykiatere og noen få flere psykologer og psykiatriske sykepleiere.

Da Matrika først begynte arbeidet sitt, tok det ham seks år å i det hele tatt finne myndighetenes plan for mental helse. Dokumentet var i elendig forfatning og tiltakene i det var aldri blitt implementert. På den tiden var det heller ikke mye hjelp å få fra utenlandske bistandsorganisasjoner. Han måtte reise landet rundt og søke støtte der han kunne.

Mange sliter

Himalpartner, som skulle bli Matrikas støttespiller, er blant de som har bidratt til å skape oppmerksomhet om psykisk helse i Nepal – og også generelt i bistandsarbeid.

En brosjyre fra organisasjonen forteller at over 400 millioner mennesker er rammet av psykiske lidelser, og at blant disse bor 80 prosent i lav- og mellom- inntektsland. Av disse har 85 prosent ikke tilgang til behandling.

– Mental helse har vært glemt i bistanden, sier generalsekretær Heidi Westborg Steel.

Generalsekretær i Himalpartner, Heidi Westborg Steel, har jobbet sammen med Matrika i mange år. Hun ønsker et tydeligere fokus på psykisk helse i bistandsarbeidet.

Ingen gjorde noe

-Da vi startet å jobbe med Matrika i 2012 hadde ikke en gang Verdens helseorganisasjon noen strategi for psykisk helse. Det sier jo litt. Og helt frem til nå er det ingen store bistandsorganisasjoner som har jobbet med mental helse.

-Da vi, som forsto språk og kultur i Nepal, satte oss ned med folk og lyttet til kvinner fortelle sine historier, forsto vi at «her sliter folk …» Vi fikk støtte fra Norad via Digni og begynte å rette fokus mot mental helse og jobbe med det som et fag. Det ble etablert et nettverk og vi støttet ulike prosjekter innen forebygging og opplæring, og vi økte kunnskapen om mental helse blant vanlige folk i Nepal, sier hun.

Glemt av misjonslegene

Norske misjons- og bistandsorganisasjoner har drevet et allsidig arbeid i verdens fattige land siden midten av 1800-tallet. Ofte har fysisk helse vært et satsingsområde. Historiene er mange om legemisjonærer og misjonssykehus. Men folks mentale helse, ser ikke ut til å ha bli prioritert.

– Nei, det har vært et glemt område, sier seniorrådgiver i Digni, Kristian Larsen.

Lavstatus

-Jeg tror det skyldes at det har vært lettere å ta fatt i de synlige helseproblemene, slik man gjorde som helsearbeidere eller ved gamle misjonssykehus.

-Men også at kunnskapen om psykisk helse jo er av nyere dato og at man der ikke har fulgt helt med. Og så tror jeg at det skyldes at psykisk helse er lavt prioritert i de landene hvor man driver bistand og at disse har lite kapasitet med tanke på psykisk helse personell. Ofte har det veldig lav status, sier han.

Seniorrådgiver i Digni, Kristian Larsen, tror det er ulike forklaringer på hvorfor man så langt ikke har prioritert mental helse i misjon- og utviklingsarbeidet.

Flere følger etter

Digni har støttet Himalpartners arbeid i Nepal og tilrettelagt for at man også skal kunne dele kunnskapen og erfaringene derfra med resten av Dignis medlemsorganisasjoner. Et treårig fagutviklingsprosjekt ble gjennomført, og som et resultat av det har en rekke andre organisasjoner, deriblant Pinsemisjonen og Norsk Luthersk Misjonssamband begynt å prioritere mental helse i sitt arbeid.

Må ikke isoleres

-Jeg tror det vil bli et økt fokus på mental helse fremover, men det kan ikke skilles ut som et eget tematisk område, fordi det er så sammenvevet med alle andre områder.

-Jobber du med «fred og forsoning», for eksempel, så vet man jo at psykisk helse blir påvirket av at folk lever under traumer og konflikt over tid. Fattigdom, manglende muligheter – alt dette vet man jo har en påvirkning på psykisk helse, så det blir ikke riktig å skille det ut som eget tematisk område. Man må ta det med inn i alt man jobber med og gjøre det til en del av virkelighetsbildet, sier Larsen.

«Gud ordner det»

Matrika tar på seg jakken og drar en trillekoffert med seg ut på gaten. Allerede i morgen drar han tilbake til Nepal. Han håper at han en dag kan trekke seg ut av arbeidet, at myndighetene selv skal ta ansvar for de som sliter med metal helse. Han mener å erfare en holdningsendring.

-Myndighetene har begynt å samarbeide. De kommer på besøk til prosjektene våre, slik at vi kan vise dem hvordan vi tar vare på mennesker med psykiske lidelser.

-Og de spør oss hva som er veien videre. Jeg er forsiktig med å fortelle dem om alt de burde ha gjort, men vi viser dem gjennom handling hva de kan gjøre. Det er ikke noe mål at de skal gi oss penger for at vi skal skalere opp. Målet er at myndighetene skal gjøre det selv og lage systemer for å hjelpe disse menneskene.

Og pengene til krisesenteret?

– Det bekymrer jeg meg ikke for, sier Matrika.

– Gud ordner det.