Hjalmar Bø understreker viktigheten av å samarbeide med religiøse aktører over hele verden. Også i de områdene hvor radikalisering og ekstremisme er en del av problemet, må religiøse aktører være en del av løsningen.

Folk flest snakker «religionsk»

Utenfor et hus i landsbyen satt vi med hver vår te-kopp. Han, en indonesisk muslim og jeg, en kristen nordmann. Vi snakket om sønnene våre – og om troen, som for oss begge var så innflettet i våre ønsker for barna, våre håp og bekymringer for fremtiden.

Til tross for alt som skilte oss, oppdaget jeg noe grunnleggende likt: Religion betydde noe i livene våre. Den var et språk vi begge forsto.

Solheim og religionen

Det er snart 8 år siden den rødgrønne regjeringens miljø- og utviklingsminister Erik Solheim, satte religionens betydning for utviklingsarbeid på timeplanen. Til Aftenposten sa han den gang at organisasjoner som skal jobbe i utlandet må forstå den religiøse situasjonen der like godt som de forstår den politiske. Solheim løftet frem religiøses lederes sentrale plass i arbeidet for fred, og gikk så langt som å si at han ville kutte bevilgninger til organisasjoner som ikke tok med religion i arbeidet sitt. (Aftenposten, 05.04.11 )

Gud er ikke død

Religion har ikke blitt mindre viktig siden da. 84 prosent av verdens 7,5 millioner mennesker anser seg som troende og tilhører en religiøs gruppe (International Partnership and Sustainable Development, PaRD). Og til tross for hva man kanskje får inntrykk av, når man lever i en sekulær utpost av verden – er tallet økende. En rapport fra Operation World viser at verdens religiøse befolkning, etter en bunnotering på begynnelsen av 80-tallet, vil nå 90 prosent innen 2025.

Men hvordan?

Det er således ingen tvil om at vi som jobber med utviklingsarbeid, må forholde oss til religiøse aktører. Vi må forstå dem. Vi må jobbe sammen med dem. Selv i de områder av verden hvor vi ser fremvekst av ekstremisme, der religiøse aktører utgjør en del av problemene – må de være en del av løsningen. Dette er det bred enighet om. Likevel har det vært mye usikkerhet knyttet til hvordan dette skal gjøres i praksis.

Hvem av de mange religiøse aktørene skal vi samarbeid med? Hvordan? Sagt på en annen måte: Vi er enige om hvilket språk vi skal bruke, men hvem skal vi snakke med? Og om hva?

Trosfrihet

Enkelte tema skiller seg ut som viktige satsingsområder. Ikke minst har norske myndigheter vært opptatt av hvordan vi kan bidra til å fremme tros- og livssynsfrihet. I november i fjor holdt UD en konferanse der Utenriksminister Ine Eriksen Søreide lovet å trappe opp innsatsen på dette området. Støtten til religiøse minoriteter og livssynsminoriteter er mangedoblet i løpet av regjeringsperioden og det er fremmet forslag om ytterligere økning i 2019.

Dette har gitt flere av våre medlemsorganisasjoner, deriblant Stefanusalliansen og NMS, ressurser til å yte uvurderlig bistand til mennesker som ikke kan praktisere troen sin slik de ønsker.

Brukermanual

Videre er det viktig at vi finner gode verktøy for hvordan samarbeidet med religiøse aktører skal praktiseres. Tidligere denne måneden presenterte Svenska Missionsrådet et arbeidsdokument, som de håper skal resultere i en brukermanual for religion og utvikling. I dette beskriver de fremgangsmåter for å kartlegge mulige aktører; hvem det er mulig og hensiktsmessig å samarbeide med, hvem som har makt til å skape endring og hvor det er mulig å påvirke.

Må utfordres

Dignis 20 medlemsorganisasjoner jobber allerede med religiøse aktører over hele verden, så for dem er viktigheten av dette neppe noe nytt. Deres langvarige relasjoner er en styrke, men kanskje må disse også utfordres?

Kanskje er det muligheter som ikke utnyttes? Om man har hatt en samarbeidskirke i mange år, men nøkkelen til å lykkes er å samarbeide med de lokale imamene, skal man da bytte partner? Slike vurderinger må man gjøre. Er det andre trosbaserte aktører som er bedre posisjonert?

Videre samarbeid

Dette innebærer ikke å gå på akkord med hvem man er. Snarere tvert imot. Først når vi er ærlige om vår egen motivasjon, når vi tydeliggjør vår kristne identitet og anerkjenner den merverdien vi har som kristne aktører, kan vi skape den tilliten som er nødvendig for samarbeid. Akkurat som meg og min venn i Indonesia kan vi finne et felles språk.

For oss som skal drive dette arbeidet er dette språket obligatorisk. Man trenger ikke ha det som morsmål – men man må beherske det.