Foto: Misjonskirken Norge

Håp i Afghanistan?

I en gjennomsnittlig hotell-lobby møter jeg en lavmælt gjeng som også skal på generalforsamling for samarbeidsorganisasjonen vi jobber med i Afghanistan.

De fleste av dem har selv jobbet i Afghanistan. Resten av dem besøker Afghanistan ofte. Jeg er den uerfarne nykommeren.

I hotellresepsjonen ser de nyheter på tv. Reportasjen er fra hovedstaden i landet de er så glad i og har et stort hjerte for. Et terrorangrep har nettopp tatt livet av 30 mennesker. Først gikk det en bombe, og da hjelpearbeiderne og journalistene kom ble bombe nummer to sprengt. Blant de drepte var elleve barn og en rekke journalister.

En av de drepte journalistene er fotografen Shah Marai. For to år siden skrev han i sin blogg om Afghanistan: «There is no more hope». Har Shah Marai rett? Er det ikke håp for Afghanistan? For dem som lider? For framtiden til 85% av befolkningen som er under 25 år?

Jeg flyr fra Kabul og videre til byen Herat. Temperaturen er nydelig. Rosene blomstrer. Familier er ute i gatene. Det er voksne og barn sammen som feirer fredag. Mye vitner om en fantastisk by.

Men andre ting vitner om trusselen som ligger der. Det er skuddsikringer overalt. Inn til gjestehuset hvor jeg skal bo, skaper tre porter ei dobbel sikkerhetssluse. En av dørene er en skuddsikker stålport.

Halvparten av Afghanistans befolkning strever med traumer, angst og depresjon. Klinikken som Misjonskirken Norge har støttet i 12 år, tar imot pasienter som strever med dette.

Får du epilepsi så blir du stigmatisert og uglesett, og får ikke delta i samfunnet. Mange av dem som strever med epilepsi kan behandles med medisiner, eller de kan få hjelp sammen med sine pårørende til å leve godt med epilepsi. En av gutta jeg snakket med, har epilepsi sammen med flere andre utfordringer.

For de fleste er det enklere diagnoser, som lett kan behandles, og hvor litt forståelse fra de pårørende utgjør hele forskjellen. Som et ektepar jeg snakket med. Han strevde med hverdagen. En dag han ikke hadde det godt, krasjet han taxien sin. Hans eneste kilde til inntekter ble smadret. Da gikk det enda mer nedover med ham. Hele hjemmet ble preget av en svært deprimert pappa. Hans opplevelse var at det ikke var mer håp.

Vi snakker om en mann midt i trettiårene. Hans største drøm var å ha en fungerende hverdag der han kan ta seg av sin kone og sine barn. Jeg kjenner jeg kan relatere til hans situasjon.

Klinikken i Herat brakte håp tilbake i livet deres. Da jeg traff mannen og kona, hadde han fått behandling på klinikken i omtrent ett år. Han har det ganske godt og går på arbeidsopplæring for å styrke muligheten til å komme i jobb.

På klinikken har tusenvis av personer fra helsevesenet vært på kurs for å lære å sette de enkle diagnosene og behandle mennesker med psykiske lidelser.

Klinikken ligger i et ørkenlandskap rett ved en av de store flyktningeleirene. Den er nå så permanent at bosetning at flyktningene har byttet ut teltene med små, primitive murhus.

Klinikken har boret etter vann, fått i gang ei pumpe drevet av solcellekraft, og de bruker dette til å lage seg en hage. En fin grønn plass, en oase. I det håpløse er det bragt inn en oase. Til det håpløse er det kommet håp.

Da jeg landet på Gardermoen igjen etter reisen, viste nettavisene at fire nye bomber var gått av i Kabul. Det er klart det gjør inntrykk.

Hvis du med «håp» tenker på at historien om Afghanistan skal bli som Hollywood-filmen med en lykkelig slutt, så tror jeg du blir skuffet. Skuffet på verden, og skuffet over Gud.

Det er noen lyspunkter for Afghanistan. Som at store deler av befolkningen er unge mennesker, og mange av dem tar høyere utdanning. Det reelle håpet? Som kristne vet vi at det onde og volden ikke skal ha siste ord. Gud har lovet oss det.