«Har du husket på…?» Dette spørsmålet har vi ofte hørt fra Astrid. Stemmen er streng, men ikke skarp. Hun kjenner alle rutiner, store som små. – Selv etter at hun måtte redusere stillingen til 40 prosent for noen år tilbake på grunn av omsorgsoppgaver på hjemmebane.
Digni-karrieren til Astrid startet som landssekretær for tv-aksjonen «Aksjon håp» i 1982. Flere misjonsorganisasjoner samarbeidet her, og etter endt kampanje ble de enige om å jobbe sammen for å imøtekomme Norads ønske om å slå sammen søknadene fra norske misjonsorganisasjoner. 13 organisasjoner opprettet det som da het Norsk Misjonsråds Bistandsnemnd i mai 1983 (Digni fra i 2011). De ansatte en kontorsjef i 50 prosent stilling og Astrid ble oppfordret til å søke på en full stilling som saksbehandler.
–Jeg søkte fordi det hørtes interessant ut, og jeg tenkte det var en fordel at jeg kjente organisasjonene fra før. Dessuten så jeg det som et kall, men jeg hadde aldri blitt ansatt i dag med den kompetansen. Jeg hadde bare handelsskole og en pent brukt lærerutdanning, mens i dag har de som blir ansatt mastergrad og gjerne også utenlandserfaring, smiler hun.
Data var gjennombrudd
De første årene fikk Bistandsnemnda inn håndskrevne søknader fra noen av medlemsorganisasjonene. Siden Astrid skulle samordne disse, ble mye skrevet på nytt før det ble sendt til Norad.
–I 1986 fikk vi datamaskiner. Da sparte jeg mye tid, minnes Astrid.
Hun forteller i detalj om hvordan bemanningen på kontoret økte jevnt og trutt og hvordan hun gikk fra saksbehandlerstilling til økonomikonsulent, sekretær og senere seniorkonsulent for økonomi og administrasjon.
–Hva var det mest krevende?
–Å være økonomikonsulent. Jeg satt alene med ansvaret for regnskapene, og jeg jobbet mye, spesielt da prosjektregnskapene kom inn fra medlemsorganisasjonene. Jeg var siste ledd i kjeden før det ble sendt til Norad, og jeg skulle garantere for at det var riktig.
Strengere krav
I løpet av over 33 år i organisasjonen, har Astrid jobbet under åtte generalsekretærer og seks ulike saksbehandlere i Norad.
–Enhver vil gjøre ting på sin egen måte, så det er alltid slitsomt å bytte generalsekretær, sier hun og bekrefter med det at det har vært snakk om noen retningsendringer opp igjennom årene.
–Hva er den største endringen du har sett i løpet av årene i Digni?
–Kravene fra Norad har blitt strengere. Jeg tror ikke at jeg hørte om risikovurdering før i 2005. I dag er det også stort fokus på å vise til konkrete resultater av arbeidet. Norad ba om rapporter før også, men søknadsprosessen har aldri vært så krevende som nå. Når man ser at bare 8 av 36 søkere fikk innvilget ny avtale i år, så skjønner man at kravene er veldig skjerpet.
–Hva tenker du om det?
–På en måte er det kanskje bra. Samtidig som vi ikke først og fremst er til for Norad, men for medlemsorganisasjonene og deres partnere og mottakere ute. –Det er kanskje de som bør stille krav?
Med i hele kjeden
Det har blitt en del tjenestereiser i løpet av tre tiår i Digni. –Seks stykker telte Astrid seg frem til i forkant av talen hun holdt for Dignis stab den dagen hun takket av. Den første turen gikk til Bangladesh og Thailand.
–Det ble mitt første møte med ekstrem fattigdom. Folk sto i gatekryssene og ville ha penger. Det var slitsomt og gjorde veldig inntrykk på meg, men det var faktisk verre å komme hjem enn å være ute. Jeg så overfloden og den måten vi lever på. Urettferdigheten ble så tydelig og jeg tenkte: «hvorfor har jeg alt jeg trenger, mens de lever under så fattige kår?»
Samtidig som møtet med fattigdom kan føles konfronterende, er Astrid glad for at hun har fått reise ut til prosjektene en gang i blant.
–Det er oppmuntrende å se at det nytter, ikke minst siden jeg stort sett sitter her og blar i papirer. Jeg har prøvd å huske at jobben ikke bare er det – jeg er med i hele kjeden.
–Er det derfor du har vært i denne jobben så lenge?
–Ja, jeg føler mening. Jeg kunne aldri ha jobbet på Vinmonopolet, da ville det vært ganske krise, ler hun.
Spøk om oppsigelse
Astrid sa opp jobben i Digni i 2008, men etter bare fire måneder i en annen jobb, var hun tilbake i 80 % stilling. Når hun nå slutter, har det vært spøkt mye med at hun nok ikke greier å slite båndene og at vi fortsatt kommer til å se henne i gangene. Astrid ler med, men understreker at denne gangen er det alvor.
–Det jeg kommer til å savne mest, er kontakten med medlemsorganisasjonene og kollegaene. Det å tenke på at jeg ikke skal være med på RS mer er ganske rart (red.anm. Dignis Representantskap). – Og at jeg ikke skal være en del av Digni-familien. Jeg husker tilbake på mange gode samtaler og møter med mennesker, sier hun.
Unngå skyttergraver
–Hva gleder du deg til å ta fatt på nå som du blir pensjonist?
–Jeg ser frem til å få mer fritid. Jeg skal få orden på huset og papirene mine. Jeg gleder meg til å gå tur om formiddagen og til å få tid til lunsjavtaler. Vi har en del besøk, og nå har jeg mer kapasitet til å ta imot gjester, ramser hun opp med entusiasme i stemmen.
Astrid har 7 barnebarn mellom 17 og 27 år i tillegg til at hun er reservebestemor for to små. Hun sitter også i styret i Borettslaget og er engasjert i Misjonssalen, så hun skal nok få tiden til å gå.
–Har du noen råd til oss i Digni?
–Det er viktig at kollegaer tar vare på hverandre. Ha en god dialog med Norad og med organisasjonene. Det meste løser seg med gode dialoger. Det verste er å gå i skyttergravene. Oppmuntre hverandre og støtt hverandre, søk råd hos hverandre, avslutter hun.
Fra 15. mars var ikke Astrid ansatt i Digni lenger, men hun er fortsatt å se i gangene… nesten daglig faktisk. Vi leier henne inn som konsulent i en overgangsfase, men håper at hun også vil fortsette med å se på oss som familie. Er vi heldige, så stikker hun kanskje innom med de nydelige kakene sine engang i blant, men de sure kjøkkenklutene må vi begynne å vaske selv nå som vi har skjønt at noen gjorde det i all hemmelighet i alle disse årene…