Ideen om Norge som en fredselskende nasjon sitter dypt i oss, og det ser ut til å være stor enighet om at vi som er så privilegerte økonomisk, skal dra en større del av lasset. Vi er på mange måter forbilledlige innen freds-, forsonings- og utviklingsarbeid. Norge gir nå 1 prosent av vårt bruttonasjonalprodukt (BNP) til bistand, og det plasserer oss øverst på OECDs rankingliste over donorland. Jeg mener likevel at det finnes noen idealer vi bør strekke oss etter i norsk utenrikspolitikk.
Regjeringen har satt av 50,9 milliarder til forsvar, mens bistandsbudsjettet er på 33,9 milliarder kroner. Dette betyr at Norge som en fredsnasjon bruker 33 % mer på forberedelse til krig, enn på tiltak som fremmer forsoning og rettferdighet. Jeg vil oppfordre politikerne til å gå foran med et godt eksempel, og gi en like stor pott til bistand som man gir til forsvaret.
Digni er en paraplyorganisasjon for 20 kirker og misjonsorganisasjoner som driver med langsiktig utviklingsarbeid, og vi opplever at når folk får mulighet til å leve verdige liv, vil også konfliktnivået senkes. Mange konflikter oppstår nettopp på grunn av fattigdom eller politisk undertrykkelse.
Konflikter er komplekse, og det er derfor viktig å ta for seg årsakene og ikke bare håndtere symptomene. Johan Galtung, nordmannen som er grunnlegger av universitetsdisiplinen Fredsstudier, snakker om positiv og negativ fred. Han mener at selv om folk ikke tar til våpen, så kan det fortsatt finnes dype konflikter på grunn av kulturell eller strukturell vold, altså undertrykkelse av grupper. Det er først når det er fravær av både strukturell, kulturell og fysisk vold, at man kan snakke om virkelig fred, altså positiv fred.
Vi i Digni prøver å gjøre noe med slike skjulte konflikter. Mye av våre medlemmers utviklingsarbeid har derfor sterkt fokus på rettighetsarbeid og forsoning, i tillegg til prosjekter som sørger for utdanning, gode helsetjenester, landbruksprosjekter som skaffer mat på bordet og så videre. Det er viktig å tenke langsiktig og helhetlig i utviklingsarbeid. Vi må se hele mennesket og sørge for at de marginaliserte gruppene i samfunnet blir sett og hørt.
Jeg tror at en slik tilnærming er langt mer effektiv i fredsarbeid, enn å ruste opp. -Jeg ønsker derfor å utfordre regjeringen til å bruke like mye penger på utvikling som på krigsforberedelse.
Da vi gikk ut med denne appellen i Bistandsaktuelt tidligere denne måneden, reagerte Høyres Sylvi Graham med å si at vi bommer på bruken av begrepet «krig». Hun mener at å investere i forsvaret, er å gjøre tiltak for å bevare egen fred og forebygge krig. Hun peker dessuten på at Norge har deltatt i fredsbevarende styrker.
Mot dette vil jeg si at intensjonen med forsvar er en forberedelse på krig, uansett hvor gode intensjoner man har – og hvor mye man ønsker fred. Militæret handler om å utøve fysisk makt, og samme hvor etisk riktig man ønsker å opptre, så vil nødvendigvis menneskeliv gå tapt.
Dersom Norge bruker like mye penger på utvikling som på forsvar, vil dette være et kjempeviktig signal til verdenssamfunnet. Norge vil med et slikt grep virkelig vise byggende lederskap, og at det er verdighet, fred og utvikling som er viktigst.
Jeg nevnte dette for en afrikansk kirkeleder. Han sa umiddelbart: dersom flere land gjør dette, vil det dempe migrasjonsstrømmene fra sør til nord. Han mente at et slikt eksempel vil kunne være viktig for å snu en utvikling, og sikre at mennesker skal kunne ta ansvar for utviklingen av egne samfunn og leve gode liv i fred med sine naboer.
Digni vil være med å løfte opp prinsippene om menneskelig verdighet – om tiltak som GIR liv heller enn TAR liv. Vi mener derfor at politikerne bør prioritere bistand like høyt som forsvaret.