La oss være enige om en ting: Det er viktig og riktig at Norge gir mye penger til fattige land. Da professor Jeffrey Sachs for to uker siden besøkte Norge, kom han med lovprisninger av norsk bistand:
«Jeg skulle ønske at hele verden ga like mye til bistand som Norge», sa han til stor applaus fra stolte nordmenn. Den verdenskjente økonomen har hatt jobben som spesialrådgiver for begge av FNs siste generalsekretærer, og ledet arbeidet med FNs tusenårsmål.
Verden går fremover
Det er liten tvil om at Norges høye nivå på bistanden har gitt enorme resultater. Forskning viser at mens folk flest tror at verden blir verre og verre, er verden i dag tryggere og enn noensinne tidligere. Folk flest lever lenger og bedre.
9 av 10 barn i verden får starte på barneskole, men bare to prosent av nordmenn i alderen 16-30 år er klar over at andelen er såpass høy, viser ferske tall fra Norad. Norsk bistand har, tross i å være liten i den store sammenhengen, bidratt til mange positive endringer.
I stampe om bistandsprosenten
Den offentlige debatten om norsk bistand har imidlertid gått i stampe de siste årene. Mens norsk bistand- og utviklingsarbeid står overfor viktige veivalg, har vi i Norge diskutert ett emne: Hvor mye skal vi gi? Vi i bistandsorganisasjonene må nok ta vår del av skylda.
Vi mener oppriktig at det er viktig at Norge gir minst én prosent av alt vi tjener til verdens fattige, fordi behovet er så stort. Men kampen for mer penger til de som trenger det mest, har trenert en annen viktig debatt: Hvordan skal vi gi pengene?
Tre kanaler for bistand
For langt viktigere enn hvor mye vi gir, er hvordan vi gir pengene. I hovedsak gir Norge bistand gjennom tre ulike kanaler.
Den første er til de frivillige organisasjonene, som kan være alt fra Røde Kors til Digni og våre medlemsorganisasjoner.
Den andre er til multilaterale organisasjoner, som FN eller Verdensbanken.
Til sist har du den bilaterale bistanden, altså bistand som går rett fra Norge til en fattig stat. Det kan eksempelvis være støtte for demokratibygging og korrupsjonsbekjempelse.
Stadig mindre til de ideelle
Nesten halvparten av den totale norske bistanden går til de store, multilaterale organisasjonene. På den andre siden ble det i løpet av de siste fem årene bare kanalisert 13 prosent gjennom de frivillige, norske organisasjonene. Andelen til de norske, ideelle organisasjonene har sunket jevnt fra 18 prosent i perioden 2000-2004.
I iveren etter å skaffe mer penger til verdens fattige, har vi glemt å fortelle historien om misjonsorganisasjonene. De kristne misjonsorganisasjonene har alt det man kan drømme om i bistandsarbeid:
For det første har de vært lenge i de landene de jobber i. Se eksempelvis på De Frie Evangeliske Forsamlinger som har jobbet i Swaziland siden 1911, eller Det Norske Misjonsselskap som har vært på Madagaskar siden 1866. En langsiktig relasjon gir gode partnerskap og god lokalkunnskap, som eksempelvis språk- og kulturforståelse.
Gode givere
For det andre har de norske misjonsorganisasjonene en grasrot i Norge som ligner lite annet. Totalt er det snakk om 300.000 mennesker tilknyttet bedehus og kirker over hele landet. Misjonsengasjementet og kallet til å hjelpe mennesker i nød står sterkt i Norge.
Dette sikrer en solid forankring av bistandsarbeidet i grasrota. For det tredje er norske misjonsvenner gode givere. Årlig gir vi sammen mer enn 7 ganger så mye som det TV-aksjonen får. I snitt gir hver misjonsvenn om lag 6000 kroner i året, og hadde hele Norges befolkning gitt like mye ville det tilsvart et helt bistandsbudsjett.
En viktig x-faktor
Sist, og kanskje viktigst: Vi er ivrige. Et idealistisk bistandsengasjement gjør at vi går en ekstra mil for å nå målene. Dersom all støtte fra offentlig instanser forsvant over natta, ville misjonsorganisasjonene fortsatt prioritere bistandsarbeid høyt.
Frivillige organisasjoner, og kanskje spesielt misjonsorganisasjonene, har en x-faktor som er viktig i kampen for å hjelpe flere mennesker ut av fattigdom. Den må vi tørre å bruke.
Teksten ble først publisert som utenrikskommentar i avisen Dagen 10/5-16.