Jeg har akkurat kommet hjem fra FNs internasjonale kvinnekonferanse i New York. Det er en fascinerende samling, der mennesker fra hele verden møtes for å snakke om likestilling, likeverd og kvinners posisjon i samfunnet. Gjennom en rekke ulike møter, seminarer og samlinger er det en ting som er spesielt slående: Samstemtheten.
Når vi kommer hjem blir vi fanget av vår egen hverdag, og prioriteringene endres.
Samme hvem som snakker, samme hvilket tema det er, samme hvilken regjering eller land de representerer er hovedbudskapet stort sett det samme: Jenter og gutter skal ha samme menneskeverd. Alle jenter må få skolegang. Det må bli slutt på å «selge barn» inn i relasjoner som kalles ekteskap, men som i virkeligheten er slaveri og misbruk. Og når jenter får utdanning er det blant annet positivt for likestilling, barnehelse og økonomien i et land.
Ord og virkelighet stemmer sjelden overens
Vi vet det allerede, og punktlista kunne fortsatt enda lenger. Så hvorfor er vi her? Når både kvinner og menn snakker varmt for likestilling, burde saken være enkel. Likevel har det til nå blitt holdt 60 slike konferanser gjennom årene. Ord og virkelighet stemmer dessverre sjelden overens. Vi sier at vi vil prioritere menneskeverdet, men når de store ordene møter hverdagens prioriteringer vinner menneskeverdet sjeldent fram.
I hovedsak sitter vi med tre problemer. For det første er det enkelt å holde prioriteringene tydelige og retningen klar når vi alle er enige. Spesielt enkelt blir det når det er kun kvinnespørsmål som er på agendaen i en uke. Når vi kommer hjem blir vi fanget av vår egen hverdag, og prioriteringene endres.
Verdighet har ikke forrang når budsjetter legges
For det andre er det sjelden statsministre eller finansministere som møter opp på konferanser for å tale kvinners sak. Praktisk politikk og prioriteringer skjer i kampen om budsjettene. Og i budsjettene er det ikke ordene som råder, men tallene. Tall og tildelinger som beskriver hva som er viktigst for politikerne. Det generelle bildet er at likestilling og verdighet ikke har forrang når budsjettene legges, selv om vi i Norge satser på utdanning av jenter.
Menneskeverdet taper når mennesker på flukt må risikere livet i båt for å komme til Europa.
For det tredje er menn stort sett fraværende i arbeidet med likestilling. Fortsatt er bare hver femte representant i verdens parlamenter kvinner. Derfor må flere kvinner må få plass i ulike former for ledelse, og flere menn må jobbe for kvinners likestilling.
Menneskeverdet taper
Dessverre ser vi samme tendenser ikke bare med likestilling, men også i en rekke andre samfunnsområder: Menneskeverd er en tapssak. I målet om å få til stadig bedre økonomisk utvikling og stadig raskere vekst, er det menneskeverdet som sitter igjen med svarteper.
Menneskeverdet taper når mennesker på flukt må risikere livet i båt for å komme til Europa. Når mennesker tvinges på flukt som følge av klimaendringene. Når mennesker må jobbe under elendige forhold for å sy klær til rike nordmenn. Når vi kutter i støtten til bistandsprosjekter i fattige land. Når jordbruksområder overforbrukes, og mennesker rammes av sult. Og ikke minst når kvinner undertrykkes. Vi sparer penger kanskje, men taper noe langt større.
Krever konkret handling
Det koster å sette menneskeverdet først. Selv om Norge er et av verdens rikeste land, tar vi ikke kostnaden. Vi har en reell mulighet til å være et fyrtårn for menneskeverd og menneskerettigheter. Kanskje må vi tenke helt nytt på om det finnes muligheter for å gi sterkere vern, rettigheter og verdighet til enkeltmennesket. Men det vil kreve konkret handling.
For det er sjelden ordene som mangler for å kunne gjøre noe godt, men handlingene.
Foto: Arbeidere på Wool Tex Sweaters Limited i Shewrapara i Dhaka. Bildet er tatt av Asian Development Bank under CC-lisens på Flickr. Teksten er først publisert som utenrikskommentaren i avisen Dagen.