Good Samaritan Pastor Kenya

Den talentfulle kirken

– Jeg synes ikke dere sang sterkt nok, kan vi ta den en gang til?

Det er en tidlig og kald morgen i Addis Abeba. En tung sky av smog hviler over åskammen og legger seg som et lokk over den lille dalbunnen hvor den evangeliske etiopiske kirken har sitt treningssenter. Seminardeltakere hutrer seg på plass i forsamlingslokalet. Dagens bistandsworkshop skal til å starte, men kursleder Tesfay Noko er ikke fornøyd. Først skal det prekes. Så skal det bes. Så skal det synges. Og da skal det synges ordentlig. Kursdeltakerne blir kommandert på beina for å få morgengruffen ut av kroppen og lovsangen til å løfte seg.

Som nordmann kan det være fremmed å delta på et fagseminar hvor de åndelige ressursene spiller så uanfektet med. Men det er nettopp evnen til å koble tro og samfunnsengasjement sammen som gjør kirken til en vital samfunnsaktør. Og det er nettopp dette det skal handle om, denne kalde morgenen i Etiopias hovedstad: Hvordan kan kirken best utnytte sine egne ressurser i arbeidet for å skape et bedre samfunn? Hva skjer når kirken selv tar ansvaret for lokale utviklingsoppgaver?

Hvorfor fokuserer vi alltid på mangler og behov som må dekkes? Hvorfor ikke heller ta utgangspunkt i de ressursene som finnes?

Frigjøring

– Det er egentlig utrolig. Nå hører jeg folk snakke om at de kanskje ikke vil trenge bistandspenger så mye lenger. Det ville vært utenkelig for bare en kort stund siden.

Sigurd Haus is program manager for the Use Your Talents initiative.
Sigurd Haus er prosjektleder for Use Your Talents-initiativet.

Sigurd Haus er prosjektleder for fagutviklingsprogrammet Use Your Talents. Den sindige og erfarne rogalendingen framstår ikke som en person som kaster seg på hver nye mote i bistandsverdenen, men nå er han opprømt. Gjennom Use Your Talents har Det norske misjonsselskap (NMS) forsøkt å slå et slag for frivilligheten i Sør, en tilnærming hvor menighetene oppfordres til å være en pådriver for utvikling lokalt, med de ressursene de har. Konseptet har blitt introdusert i flere afrikanske land.

Responsen har vært overveldende, forteller Haus.

– Det er sprøtt å se hvordan dette bare har tatt av alle steder vi har introdusert konseptet. Det virker som tiden er overmoden til å utfordre kirken til å ta skjeen i egne hender.

Gassisk selvransakelse

Det hele startet på Madagaskar. Da den gassiske kirkens bistandsavdeling kollapset etter en serie korrupsjonssaker på 2000-tallet, ble kirken stilt på et valg: Skal vi forsøke å bygge opp igjen en stor, profesjonell organisasjon, som kan tiltrekke seg bistandsmidler fra utenlandske donorer, eller skal vi prøve noe nytt? Situasjonen som hadde oppstått gav rom for selvrefleksjon. Flere tok til orde for at kirken måtte vende tilbake til sine røtter og klare seg selv. Heller enn å orientere seg mot internasjonalt finansierte bistandsprogrammer, utviklet den gassiske kirken et system for å involvere de lokale menighetene inn i utviklingsarbeid med de ressursene de selv hadde tilgjengelig. I prestegjeld etter prestegjeld ble det etablert lokale utviklingskomiteer, som hadde til oppgave å kartlegge utfordringer i lokalsamfunnet og kalle sammen alle gode krefter for å gjøre noe med saken. Inspirasjonen de fra Matteus 25, fra lignelsen som handler om å utnytte de talentene man har best mulig.

I bistandsdiskursen har metoden også et navn: «assets-based approach».

– Hvorfor fokuserer vi alltid på mangler og behov som må dekkes? Hvorfor ikke heller ta utgangspunkt i de ressursene som finnes? spør Haus retorisk.

Inspirert av gassernes tilnærming, har NMS invitert samarbeidspartnere i andre afrikanske inn i et større fagutviklingsprogram, som ser om metoden – Use Your Talents – kan ha noe for seg andre steder. Så langt har Metodistkirken i Zimbabwe, Free Pentecostal Fellowship i Kenya og det etiopisk-lutherske kirken Mekane Yesus blitt trukket inn i samarbeidet.

– Det var nok ikke alle som forstod hva de var med på til å begynne med, humrer Haus. – Vi kom jo verken med penger eller en ferdig løsning. Men det er jo nettopp det som er programmets styrke.

De siste årene har delegasjoner fra de forskjellige landene besøkt hverandre, for å bli kjent med hverandre og lære noe om hvordan ting gjøres i andre kontekster. For å gjøre opplevelsen mer gjennomgripende, har innkvartering hos lokale familier vært et viktig prinsipp.

– Det kan være krevende å komme så tett innpå hverandre, men desto mer lærerikt, forklarer Haus. – Det var for eksempel mange som fikk en øyeåpner da de kom til Zimbabwe og møtte en kultur hvor mennene i mye større grad tok i et tak i hjemmet.

Et etiopisk ektepar gjør seg klar til å ta imot overnattingsgjester fra Use Your Talents-programmet.
Et etiopisk ektepar gjør seg klar til å ta imot overnattingsgjester fra Use Your Talents-programmet.

Modellmenigheten i Mafo

I sørvestsynoden av Mekane Yesus-kirken i Etiopia var tiden overmoden for endringer. Som lokal utviklingsdirektør i kirkens diakonale arbeid i synoden forteller Galunde Waketa seminardeltakerne i Addis Abeba at han kjente på en gryende frustrasjon.

– VI gjorde og gjør masse viktig arbeid, men jeg satt ofte med en følelse av at fokuset for det vi holdt på med var å tilfredsstille de utenlandske donorene for å skaffe penger. Alle vektlegger de forskjellige temaer og tilnærminger, så vi har blitt flinke til å tilpasse oss. Men vi mistet mer og mer kontakten med vår egen grasrot og visjon.

For Galunde ble invitasjonen til å delta i Use Your Talents-programmet et vendepunkt.

– En av de første oppgavene jeg fikk, var å finne ut hva de lokale menighetene her holdt på med av frivillig sosialt arbeid. Jeg regnet vel ikke med at det var så store greier. Så møtte jeg menigheten i Mafo, som ligger i vårt område. Da fikk jeg hakeslepp, forteller Waketa.

Menigheten i Mafo teller rundt 1250 medlemmer og er dypt involvert i lokalsamfunnet.

På mange måter har vi, med våre prinsipper direkte motarbeidet det som skal være siktemålet med norsk bistand gjennom sivilsamfunnet, nemlig å styrke det sivile samfunnet i Sør.

– De har etablert flere inntektsbringende aktiviteter, i form av kafé, butikk, bakeri, møbelverksted og en eple- og hvetefarm. På denne måten har de sikret inntekter til sin egen drift, samt at de har skapt åtte arbeidsplasser, forteller Galunde.

Men det stopper ikke der. Gjennom de forskjellige aktivitetene generer menigheten mer inntekter enn de trenger. Overskuddet bruker de på forskjellige tiltak i landsbyen: Nye veier, nye broer, ny murpuss på det kommunale administrasjonshuset, nye hus til eldre og enker, nytt bibliotek, nye skolebygg, sommerskole for studenter.

– Menigheten gir ikke bare av sine penger, men av sin arbeidstid, forklarer Galunde. – Det finnes syv dugnadslag, basert på hvilken funksjon de har i kirka (korgruppe, bønnegruppe osv.). Alle disse gruppene tar tørner med dugnadsarbeid i landsbyen, samtidig som de bruker mye tid på å være rundt i landsbyen for å kartlegge behov og utfordringer.

Arbeidslagene påtar seg også betalte arbeidsoppdrag på vegne av kirken, forteller Galunde, som også trekker fram en annen menighet, Limat, hvor frivillige har bidratt til å sikre landsbyen mot flom og erosjon gjennom å overvåke et tidligere avskoget område.

Møtet med menighetene i Mafo og Limat har fått Waketa til å tenke helt nytt om utvikling. Nå ønsker han å spre Use Your Talents-konseptet så mye som mulig.

– Er det ikke en fare for at Use Your Talents er nok et eksempel på at vestlige organisasjoner kommer trekkende med en ny idé?

Galunde avviser innvendingen kontant.

– Nei, dette er ikke nytt. Det er jo dette vi kommer fra! Det er slik det var i opprinnelsen, og det er slik det alltid var meningen at det skulle være. Use Your Talents hjelper oss til å gjenoppdage de ressursene vi har allerede. Derfor har det vært viktig for oss i sørvestsynoden å løfte denne agendaen opp på det høyeste nivået i kirken.

Profesjonalitet vs. frivillighet

Den observasjonen deler også Dr. Abeya Wakwoya. Han er avdelingsleder i den etiopiske kirkens utviklingsorganisasjon, DASSC (Development and Social Services Commission). Som leder for det profesjonelle, og i stor grad utenlandsfinansierte, utviklingsarbeidet til kirken, er han godt kjent med problemstillingen.

– Nærmer bistandens tidsalder seg slutten?

– Dette er ikke et spørsmål om enten eller, men et både og. Utfordringen består først og fremst i å få til samhandlingen mellom det profesjonelle og frivillige arbeidet, forklarer Dr. Abeya, som samtidig erkjenner at

Abeya Wakwoya i sving på menighetsbesøk i Addis Abeba.
Abeya Wakwoya i sving på menighetsbesøk i Addis Abeba.

tilførsel av bistandspenger av og til har forhindret lokale initiativ.

– Noen oppgaver er rett og slett for store til at vi kan forvente at menighetenes frivillige arbeid alene skal løse problemet. Samtidig må vi legge våre strategier på en måte som gjør at vi får utnyttet ressursene som ligger i menighetene.

Haus støtter Dr. Abeyas analyse. Han beskriver det som et paradoks.

– På den ene siden argumenterer profesjonelle aktører for at det er naivt å tro at menighetene skal ha ressurser til å gjennomføre store utviklingsoppgaver. På andre siden hevdes det at det profesjonelle utviklingsarbeidet og pengene som følger med dette, står i veien for lokale initiativer.

Skader kirkene

Generalsekretær i Digni, Jørn Lemvik, mener Use Your Talents-programmet er viktig, fordi det reiser kritiske spørsmål som berører selve identiteten til kirkene.

– I kirker hvor diakonien opprinnelig var en integrert del av menighetsarbeidet, har situasjonen blitt snudd på hodet. Kirkens sosiale arbeid har blitt skilt ut og profesjonalisert i egne organisasjoner som tiltrekker seg utenlandske penger. Da kan det oppstå et uheldig og unaturlig skille, nemlig at kirkens sosiale engasjement løsrives fra menighetsarbeidet.

Dette kan skape passivitet og misunnelse, tror Lemvik.

– Det oppstår et veldig skjevt maktforhold når bistandsavdelingene tiltrekker seg så mye penger. De tiltrekker seg de beste folkene, det beste utstyret, de beste bilene – mens synodene og menighetene ofte er overlatt til å skrape sammen det de selv trenger.

Vestlige donorer har en stor del av ansvaret for å ha skapt situasjonen, mener Lemvik.

– En ting er pengene. En annen ting er insisteringen på å skape et skille mellom kirkens åndelige og sosiale arbeid. Det bryter med den holistiske tanken som gjennomsyrer kirken.

Resultatet er at kirkens evne til sosial mobilisering blir svekket, frykter Lemvik.

– På mange måter har vi, med våre prinsipper direkte motarbeidet det som skal være siktemålet med norsk bistand gjennom sivilsamfunnet, nemlig å styrke det sivile samfunnet i Sør.

Vendt mot verden

For ti år siden var det den etiopiske kirken som måtte foreta et valg. Kirken, som ofte beskrives som den hurtigst voksende kirken i verden, var blitt så avhengig av utenlandsk støtte for å holde hjulene i gang at noe måtte gjøres. Samtidig minket støtten fra utlandet. Dette ble starten på en prosess hvor kirken gradvis faset ut den utenlandske støtten over en tiårsperiode. Så tok driftsstøtten slutt. I sørvestsynoden ble omstillingen knalltøff.

– Da raknet alt, forteller synodepresident Esayas Emene.

Synodepresident Esayas Emene
Synodepresident Esayas Emene

– 30 evangelister ble sagt opp på dagen. Programaktiviteter ble lagt ned. Deler av synodekontoret ble stengt. Vi hadde ikke råd til å betale lønninger til våre ansatte. Folk begynte å se seg om etter nye jobber.

Uten penger til transport, kunne ikke synodeledelsen besøke menighetene. Når synodepresidenten skulle i viktige møter i Addis måtte han reise med buss, noe som regnes som en stor ydmykelse for en mann med et så viktig embete.

– Vi så svært mørkt på det, men på et tidspunkt forstod vi at vi måtte gjøre noe, forteller presidenten.

Da kom tiltakene på løpende bånd. Synoden etablerte en enhet for økonomisk utvikling. Nøysomhet ble innført i alle ledd. Gamle biler ble solgt. Ikke så mye som et strå forlot synodetomten uten at det ble gjort rede for eller solgt. Samtidig brukte synodeledelsen mye tid på å besøke, tjene og motivere menighetene og snakke om behovet for nøysomhet og selvforsyning. En tiendetjeneste ble opprettet.

– Vi har nå blitt avhengige av menighetene, som vi før ikke hadde så mye kontakt med. Det har ført til et mye tettere og bedre forhold mellom grasrot og ledelse. Vi står mye sterkere som kirke i dag enn vi gjorde før finansieringen tok slutt, sier Esayas.

Holdningsendringene har gitt resultater. Tiendeinntektene til synoden har økt fra 60 000 birr i 2009 til 500 000 birr (om lag 200 000 norske kroner) i 2014. Bygninger og biler leies ut. Synoden har også investert i bygninger for utleie, noe som gir gode resultater. I løpet av fem år har lønningene til de synodeansatte økt med 200 % og seks evangelister har blitt ansatt.

Vi har nå blitt avhengige av menighetene, som vi før ikke hadde så mye kontakt med.

– Men det beste er at kirken nå spiller en viktig rolle i lokalsamfunnet, forteller synodepresidenten.

– Nå er det menighetene som samler inn penger til utviklingstiltak i byen, og i samarbeid med lokale myndigheter åpner vi snart et aldershjem i Arba Minch.

En kirke som har nok med seg selv og sin menighet, vil aldri kunne utnytte sine talenter på den måten Bibelen beskriver, forteller synodepresidenten.

Flere suksesshistorier

Erfaringene fra sørvestsynoden gir en sterk indikasjon på at tiden er moden for den type tilnærming til utvikling og lokalt eierskap som Use Your Talents representerer, mener de to lokale lederne, Galunde og Esayas.

– Nå må vi skalere opp og skalere ut, sier Galunde. – Jeg kan ikke gå rundt resten av livet og holde foredrag om menighetene i Mafo og Limat. Vi må få flere slike suksesshistorier å fortelle om.

Galunde Waketa (i front) i ivrig diskusjon med de andre seminardeltakerne i Etiopia.
Galunde Waketa (i front) i ivrig diskusjon med de andre seminardeltakerne i Etiopia.