Vi har denne høsten vært vitner til forhandlinger om statsbudsjettet utenom det vanlige. Regjeringen foreslo å kutte støtten til langsiktig bistandsarbeid gjennom de frivillige organisasjonene med to tredeler. Konsekvensene ville vært dramatiske. Mesteparten av misjonsorganisasjonenes arbeid i fattige land måtte blitt avsluttet i løpet av et halvt år. Heldigvis ble det ikke slik. Takket være KrF og Venstre, beholder de frivillige organisasjonene støtten til fattigdomsbekjempelse også i 2016.
Grasrota er viktig
Men det er ingen grunn til å glede seg for tidlig. Vi vant slaget om budsjettet i år, men dette er stille før stormen. Fra flere hold kommer det tydelige signaler om store endringer i bistandsarbeidet i tiden framover. Dette vil få konsekvenser også for de frivillige organisasjonene. Vi kan være enig eller uenig med det som kommer, men vi kan ikke forholde oss passivt. I 2016 må vi finne gode svar på hvilken rolle de frivillige organisasjonene, deriblant misjonsorganisasjonene, skal ha i bistandsarbeidet framover. Da kommer grasrotoppslutningen i Norge til å være et viktig punkt.
Engasjementet for menneskers verdighet må være en oppgave for hele kirken og misjonsbevegelsen.
Det norske bistandsengasjementet startet med misjonen. Lenge før offisiell bistand ble oppfunnet, var kirken engasjert i utvikling. Så meldte arbeiderbevegelsen seg på, og til sammen har kirken og arbeiderbevegelsen båret det norske folks internasjonale engasjement. Det var et engasjement fra folk til folk. Men skjerpede krav til kvalitet og forvaltning har gjort bistand til en profesjonell bransje, på godt og vondt. På godt, fordi det har gitt et mye bedre bistandsarbeid. På vondt, fordi det har gjort det vanskeligere for folk flest å delta.
Tilbake til identiteten
Så lenge finansieringen fra staten har vært stabil har ikke bistandsorganisasjonene behøvd å bekymre seg så mye for denne utviklingen. Men høstens budsjettdrama kler oss nakne. Uten bevilgninger over kapittel 160, post 70, i statsbudsjettet har vi lite å falle tilbake på. Pengene fra staten har nok gitt oss en falsk trygghet. Jeg vil også argumentere for at den har bidratt til å trekke oss som organisasjoner lengre bort fra vår identitet. Engasjementet for rettferdighet og menneskers verdighet må være en oppgave for hele kirken og misjonsbevegelsen, ikke bare for en profesjonell avdeling på hovedkontoret.
Å styrke den folkelige oppslutningen om det langsiktige arbeidet for fattigdomsbekjempelse og en mer rettferdig verden blir vår største oppgave i tiden framover. Det vil både vi og våre samarbeidspartnere i fattige land komme styrket ut av.
Innlegget ble først publisert i Dagen sin spalte i fokus 3/12-15.