MENY

Kritikkverdig fremferd i afrikanske land

Ølreklame malt på en barneskole, et apotek og en politistasjon. Eksemplene var mange og grove da Olivier van Beemen la frem hvordan det nederlanske bryggeriet Heineken opererer på det afrikanske kontinentet.

«Heineken – den nye kolonimakten?» var temaet da FORUT og Fellesrådet for Afrika inviterte til debatt på Kulturhuset i Oslo onsdag denne uken. Den nederlanske gravejournalisten og forfatteren Olivier van Breemen presenterte funnene fra tre års research på ølselskapet Heinekens fremferd i 11 afrikanske land. Journalisten har intervjuet over 300 kilder.

Denne skolen i Nigeria er sponset av datterselskapet til Heineken, og ølmerket er derfor malt på skolebygningen. Bildet er tatt av Olivier van Breemen.

–Jeg fant eksempler på at ølreklamer var malt på barneskoler, busser, politistasjoner og apoteker. Heineken ville aldri sluppet unna med en slik markedsføringstrategi i vesten, mener Breemen.

Fri markedsføring

Han mener at selskapet utnytter mulighetene som byr seg i et marked som praktisk talt er uregulert fra myndighetenes side.

–Ved at det er så få begrensninger på markedsføringen, unngår man prosedyrer som ville ha kostet både tid og penger, og profitten blir dermed høyere, sier han.

Breemen har observert at selskapet fra hans eget hjemland i mange tilfeller har afrikanske datterselskaper. På denne måten får de høy profitt på grunn av lave lønninger og liten konkurranse i markedet, i tillegg til velvilje fordi produktet blir sett på som lokalt.

–I gjennomsnitt profiterer Heineken 50 prosent høyere på produktene som selges i afrikanske land enn i resten av verden. I praksis er det bare 3 store selskaper på hele kontinentet, forteller gravejournalisten.

Breemens bok er foreløpig bare gitt ut på nederlandsk, men den kommer på engelsk og fransk i løpet av året.

Selvmotsigelse

Statens Pensjonsfond har investert 5 milliarder kroner i Heineken. Dette er en av grunnene til at organisasjonen FORUT har startet en kampanje for å forsøke på få Statens Pensjonsfond til å trekke seg ut av alkoholindustrien.

Breemen har observert at flaskene i mange afrikanske land er større og inneholder mer sukker, slik at det blir lettere å drikke store mengder.

–Vi mener det er uetisk og uforsvarlig at våre framtidige generasjoners velferd skal baseres på et produkt som ødelegger menneskers liv. Det er en selvmotsigelse at Norge gjennom Verdens Helseorganisasjon gir støtte til arbeidet for bedre alkoholpolitiske reguleringer globalt og i sør, og samtidig gjennom sine investeringer i alkoholindustrien støtter industriens sabotasje av dette arbeidet og en markedsføringspraksis vi aldri hadde godtatt i Norge, sier generalsekretær Morten Lønstad i FORUT.

Digni har signert på FORUTs opprop og oppfordrer også andre organisasjoner til å ta avstand fra Statens Pensjonsfonds investeringer i oljeindustrien.

«Det er ingen dugnad å sende regningen til verdens fattige»

Verden opplever nå den største humanitære katastrofen siden 2. verdenskrig. Det må også regjeringen ta på alvor. 

Fredag kommer tilleggsproposisjonen til budsjettforslaget for 2016 hvor Regjeringen foreslår hvordan den vil finansiere de ekstra utgiftene til flyktninger i Norge.

Disse signerer kronikken

Birgit Philipsen, daglig leder, Adra Norge

Morten Eriksen, daglig leder, Atlas Alliansen

Gry Larsen, generalsekretær, CARE Norge

Martha Rubiano Skretteberg, generalsekretær, Caritas Norge

Jørn Lemvik, generalsekretær, Digni

Jan Egeland, generalsekretær, Flyktninghjelpen

Morten Lønstad, generalsekretær, FORUT

Gro Lindstad, daglig leder, FOKUS – Forum for kvinner og utviklingsspørsmål

Anne-Marie Helland, generalsekretær, Kirkens Nødhjelp

Øyvind Ørbeck Sørheim, administrerende direktør, Norges Vel

Liv Tørres, generalsekretær, Norsk Folkehjelp

Kjell Erik Øie, generalsekretær, Plan International Norge

Tove Wang, generalsekretær, Redd Barna

Lars Løvold, daglig leder, Regnskogfondet

Åsne Havnelid, generalsekretær, Røde Kors

Håvard Hovdhaugen, daglig leder, SAIH – Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond

Svein Grønnern, generalsekretær, SOS-barnebyer

Øyvind Aadland, generalsekretær, Strømmestiftelsen

Kari Helene Partapuoli, daglig leder, Utviklingsfondet

Heidi Thon, daglig leder, Vennskap Nord/Sør

Nina Jensen, generalsekretær, WWF-Norge

Regjeringen har signalisert at en stor del av denne regningen skal tas over bistandsbudsjettet. I stedet for en nasjonal dugnad legger regjeringen opp til å la verdens fattige betale.

 

Én prosent av BNI i bistand er ikke ment som et tak

Under finanskrisen i 2009 la regjeringen 20 milliarder kroner på bordet i en akutt redningspakke til bankene. Når verden nå står ovenfor store, humanitære katastrofer, forventer vi det samme.

Er det én gang vi skal gi mer enn en prosent av BNI – er det nå.

Flertallet av partiene på Stortinget har enten i uttalelser eller partiprogram sagt at man minst må gi 1 prosent av BNI til bistand og utvikling. Målet om å gi 1 % av BNI i bistand har aldri vært ment som et tak. I en situasjon der en økende andel av bistanden går til flyktninger i Norge, må vi gå ut over denne grensen. Er det én gang vi skal gi mer enn en prosent av BNI – er det nå.

Uklokt å sette grupper opp mot hverandre

Den langsiktige bistanden har blitt kraftig kuttet i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2016. Der gjøres det en tydelig dreining bort fra langsiktig bistand, og over til nødhjelp og humanitær innsats. Det er positivt og nødvendig at regjeringen vil gi mer til Syria, nærområdene og andre katastrofer. Vi mener likevel at det er uklokt at dette skal gå ut over støtten til langsiktig utvikling, som fungerer som forebygging mot nye kriser. Både langsiktig og kortsiktig innsats står helt sentralt for å nå verdens nye bærekraftmål. Det er derfor uheldig at regjeringen nå setter disse gruppene opp mot hverandre. Norge må sette seg som mål å både gi solide bidrag for å stanse de store humanitære krisene, samtidig som vi må hindre fattigdom og nye kriser på lang sikt.

Konsekvensen kan bli økt migrasjon og økte kostnader

Regjeringen har i sitt forslag til statsbudsjett allerede foreslått kutt i støtten til sivilsamfunnsorganisasjonene. Ofte er det sterke sivilsamfunnsorganisasjoner som kan bidra til positiv endring og utvikling. Dette er blant de delene av bistanden hvor man har best rapportering og kontroll, og hvor det har blitt oppnådd svært gode resultater. Ved å bygge sterke sivilsamfunn i utviklingsland sikrer man langsiktig effekt av arbeidet. Kutt i støtten til sivilsamfunn og den langsiktige bistanden vil føre til at færre får hjelp og man oppnår mindre utvikling. Dette kan igjen føre til økt migrasjon, og betydelig økte kostnader i fremtiden.

Vi skjønner at regjeringen står i en krevende økonomisk situasjon. Her må alle sektorer i samfunnet ta grep for å kutte utgifter og spare penger. Vi kan ikke sende regningen til verdens fattige.

«Dødsbillige klær»

- Mennesker mister livet mens de syr våre klær. Da må vi gjøre noe, skriver kommunikasjonsrådgiver Sigbjørn P. Kiserud.

En t-skjorte til 49 eller en topp til 99. Det er bare noen av tilbudene som lyser mot deg i kleskjedenes tilbudsannonser. Klær har aldri vært billigere enn det er i dag, og det gjør at vi har råd til å kjøpe mer klær enn noensinne. Fra 1990 til 2010 mer enn doblet vi mengden klær vi kjøpte. Vi bruker klær stadig kortere, og kaster dem raskere.

Må jobbe sju timer for en middag

Selv om vi ikke tenker på det, er kleshandel ett evig dilemma. Mens vi får stadig billigere klær, må fattige tekstilarbeidere i land som Kambodsja, Bangladesh og India betale en stadig større pris. Mens en tekstilarbeider i Norge må jobbe en halvtime for å få råd til en fiskemiddag for en familie på fem, må en tilsvarende arbeider i Kambodsja jobbe i sju timer. Når du betaler 179 kroner for en t-skjorte, sitter tekstilarbeideren igjen med én krone, ifølge Aftenposten.

«Når vi vet at klær koster liv, bør vi også ta ansvar.»

Og arbeidsforholdene blant tekstilarbeiderne er ikke på langt nær gode nok. 70 prosent av H&M sine fabrikker har ikke god nok brannsikkerhet, ifølge tall fra organisasjonen Framtiden i våre hender. I april 2013 døde over 1100 mennesker da en klesfabrikk i Dhaka i Bangladesh raste sammen, fordi bygget ikke var egnet som fabrikklokale. 2500 mennesker ble skadet i ulykken. Senere har det skjedd flere lignende kollapser, og enda flere mennesker har mistet livet mens de sydde våre klær.

Vi må kjempe for rettferdighet

Det har en betydning hvordan du og jeg bruker pengene våre. Når klærne vi kjøper koster menneskeliv, mener jeg det er på tide å rope et varsko: Noe er feil. Gud har kalt kristne til å være motstemmer i verden. Vi skal jobbe for rettferdighet. Jesus sier selv i en tale i at «sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.».

Hva kan vi så gjøre? Vi må jo ha klær. Det viktigste er at flest mulig vet om uretten som begås når vi kjøper dødsbillige klær. Kleskjedene er opptatt av å tjene penger, og dersom flere er villige til å betale mer for klær produsert under anstendige forhold kan vi oppnå en endring. Du kan for eksempel dele denne artikkelen med vennene dine, eller du kan se og dele nettserien Sweatshop som Aftenposten har laget.

Det finnes alternativer

Det finnes også flere butikker som selger klær produsert under gode forhold, og som gir god lønn til arbeiderne. Framtiden i våre hender har laget en egen liste over butikker som stiller ekstra strenge krav til fabrikkene. Handler du her koster det kanskje litt mer, men du sikrer rettferdighet.

Men det er det også verdt. For når vi vet at klær koster liv, bør vi også ta ansvar.


Foto: Arbeidere på Wool Tex Sweaters Limited i Shewrapara i Dhaka. Bildet er tatt av Asian Development Bank under CC-lisens på Flickr. Teksten er først publisert i nettmagasinet iTro.

– Vi må kjempe for de fattige

- Norske politikere må jobbe hardt for å reversere bistandskuttet, mener Gerardo Apaza.

– Vi håper virkelig at norske politikere gjennomfører gode forhandlinger, og unngår å kutte i den langsiktige bistanden, er budskapet fra Gerardo Apaza,  prosjektleder for et av Misjonsalliansen sine prosjekter i Bolivia.

Han deltar denne uken på Dignis regionale nettverkssamling med partnere og medlemsorganisasjoner som jobber i Sør-Amerika. Meldingen om at den norske regjeringen vil kutte så mye som to tredeler av den langsiktige bistanden har vekket sterke reaksjoner.

– Trist

– Først og fremst er det viktig å løfte frem at vi jobber med veldig marginaliserte grupper. De får i prinsippet ikke noen form for økonomisk hjelp fra myndigheter eller fra andre, forklarer Apaza.

Det er ikke institusjonene som lider, men menneskene ute på bakken.

– Om prosjektet du jobber med får to tredeler mindre støtte neste år – hva er konsekvensene?

Apaza svarer kontant.

– Det går ut over alle de menneskene som vil stå uten tilgang til noen annen form for utviklingshjelp. I praksis blir de lokalsamfunnene vi jobber med isolerte fra alle former for utviklingshjelp. Det ville være trist, konstaterer Apaza.

– Dreper drømmer

Marleni Surco Espinoza er også prosjektleder i Misjonsalliansen i Bolivia. Hun mener regjeringens foreslåtte kutt er å «drepe drømmer».

– Vi har på kort tid lykkes med å få opp et samarbeid mellom prosjektet, kommuner, landsbyer og mennesker. Alle ønsker å bidra med sine andeler for å gjennomføre prosjektet for å sikre rent drikkevann til ulike landsbyer. Å kutte så store summer ville rett og slett bety at vi ikke kunne gjennomført arbeidet. Det ville drepe mange drømmer, sier hun.

De som er ansatt i bistandsprosjektene her jobber hardt og risikerer livet.

– Det er ikke institusjonene som lider, men menneskene ute på bakken. Barn, ungdommer og familier vil rammes av et kutt, legger Apaza til.

– Hvorfor bør Norge gi penger til Bolivia?

– Norge  ikke gi til Bolivia. Det er på ingen måte et krav. Men jeg mener Europa har en form for sosial skyld til vår del av verden. Europeiske kolonimakter har hatt stor betydning for vår utvikling. Norge hadde ikke kolonier, men jeg mener vestlige land sammen bør rette gjennom å hjelpe mennesker som er marginaliserte. Om man lever bra i Europa, hvorfor skal da ikke våre familier få leve bra her? spør Apaza retorisk.

Risikerer livet

Apaza mener støtten fra Norge har gitt stor effekt og solide resultater.

– Det er vi utrolig takknemlige for. Men det er mange individer ute i landsbyene som trenger hjelp. Vi forstår at det er en vanskelig situasjon i Europa, men her finnes det veldig sårbare grupper som vil lide masse for et plutselig skifte. Vi ser lidelsen vi som er ute og jobber tett på disse gruppene, sier han.

Prosjektlederen understreker at norske politikere må jobbe hardt for å reversere de foreslåtte kuttene.

– Politikerne i Norge må gjøre samme innsats og kamp som det folket ute i landsbyen gjør for å få til utvikling. De som er ansatt i bistandsprosjektene her jobber hardt og risikerer livet, for at folk skal få det bedre. Norske politikere må også jobbe hardt for å reversere kuttene, konstaterer han.